Palais de Tokyo

Palais de Tokyo er et kultursenter dedikert til moderne og samtidskunst. Bygningen ligger i Avenue du Président-Wilson, vendt mot Trocadéro, i 16. arrondissement i Paris. Den østlige fløyen av bygningen tilhører byen Paris, og er vert for Musée d'Art Moderne de Paris. Den vestlige fløyen tilhører den franske staten og har siden 2002 vært vertskap for Palais de Tokyo / Site de création contemporaine, det største museet i Frankrike dedikert til midlertidige utstillinger av samtidskunst.

Bygningen er atskilt fra elven Seinen av Avenue de New-York, som tidligere ble kalt Quai Debilly og senere Avenue de Tokio (fra 1918 til 1945). Navnet Palais de Tokyo kommer fra navnet på denne gaten.

Historie

Bygningen ble reist for å huse utstillinger av moderne kunst i forbindelse med Verdensutstillingen for moderne kunst i Paris i 1937. Bygningen ble innviet av president Albert Lebrun 24. mai 1937.

Det opprinnelige navnet på bygningen var Palais des Musées d'art moderne («Palasset til museene for moderne kunst»).. Arkitektene Jean-Claude Dondel, André Aubert, Paul Viard og Marcel Dastugue fikk oppdraget etter en arkitektkonkurranse hvor mange av tidens mest berømte arkitekter deltok, blant dem Le Corbusier. De valgte å utforme det monumentale anlegget i stilen art déco, som ble foretrukket for mange offentlige bygninger, i stedet for den mer radikale modernismen. Det symmetriske anlegget består av to fløyer bundet sammen av en kolonnade omkring en plass som åpner seg mot elven Seinen.

Fra 1940 ble østre fløy brukt til byen Paris' samlinger, mens vestre fløy fra 1942 ble brukt som magasin for kunst fra forskjellige museer i den tyske okkupasjonssonen. Kjellerne ble fra samme år brukt til å lagre beslaglagt jødisk eiendom. Den egentlige åpningen som permanent museum kunne først finne sted i 1947. Noe senere fikk bygningen navnet Palais de Tokyo etter det tidligere navnet på gaten og promenaden langs Seinen. Etter ombygginger i 1950-årene fikk østre fløy fra 1961 en mer permanent anvendelse som utstilling av byens moderne kunstsamlinger. Senere har vestre fløy vært brukt til mange forskjellige kulturformål, før den i 1999 ble gjort til et kultursenter for samtidskunst i alle former – maleri, skulptur, design, mote, film, litteratur, og dans. Etter en radikal ombygging ved arkitektene Anne Lacaton og Jean-Philippe Vassal ble den åpnet for dette formålet i 2002. I dag rommer bygningen dermed to museer – Musée d'art moderne de la ville de Paris og Site de Création Contemporaine.

I trappeanlegget fra borggården ned mot Seinen står frigjøringsmonumentet av Antoine Bourdelle, innviet i 1948.

Bygningen har siden den gang vært vertskap for en rekke etablissementer, prosjekter og kreative rom. Blant dem; le musée d'art et d'essai (1977–1986), FEMIS, Centre national de la photographie, og i 1986 Palais du cinéma. Det nåværende senteret for samtidskunst åpnet for publikum i mars 2002, under det nye navnet Site de création contemporaine («Stedet for skaping av samtids»), og spesialiserer seg på den framvoksende franske og internasjonale kunstscenen. Den ble overhalt og utvidet i 2012, av arkitektene Anne Lacaton og Jean-Philippe Vassal, som senere vant Pritzker-prisen. Uten permanent utstilling er det kjent for å være det største ikke-faste utstillingsmuseet for samtidskunst i Europa og produserer alle utstillingene.

Palais /

Museet utgir også magasinet Palais / (som nå omtales som Magazine Palais), som utkommer årlig med tre utgaver (vår, høst og sommer) og ble opprettet i 2006 av Marc-Olivier Wahler. Magasinet inneholder artikler som sentrerer rundt et sentralt kunstnerisk tema valgt for hver utgave. Emnene er konseptuelle, og utforskes ved hjelp av fotografi, ulike kunstneriske medier, essays og ofte eksperimentelle medier. Temaet sammenfaller generelt med utstillingen som vises samtidig på museet.

I tillegg til 'magasinet publiserte Palais de Tokyo også fem bind av et leksikon for samtidskunst, From Yodeling to Quantum Physics mellom 2007 og 2011.

Direktører

I mars 2002 ble Site de création contemporaine lansert av Nicolas Bourriaud og Jérôme Sans i vestfløyen av Palais de Tokyo. Det ble snart ganske enkelt kjent som Palais de Tokyo, og satte raskt sitt preg som en trendsetter i kunstverdenen.

Palais de Tokyo har siden blitt ledet av følgende: