Ondskapens banalitet

Ondskapens banalitet er et uttrykk skapt av den amerikansk-tyske jødiske filosofen og skribenten Hannah Arendt (1906–1975) i boka Eichmann i Jerusalem. Boka ble skrevet fra en rettssak i Jerusalem i 1961 hvor Adolf Eichmann sto tiltalt for folkemord og brudd på menneskerettighetene i stillingen som tysk byråkrat under andre verdenskrig.

Eichmann var tidligere SS-offiser i det nasjonalsosialistiske Tyskland og en av de hovedansvarlige for logistikken under holocaust, nazistenes masseutryddelsen av jøder. Arendt var til stede i rettssaken som journalist for tidsskriftet The New Yorker, og det var i artiklene hennes der at uttrykket ble kjent.

Arendt mente at Eichmanns ondskap under krigen egentlig ikke bestod av grunnleggende ødeleggelseslyst eller sadisme og at han derfor ikke var et monster på den måten hun hadde forventet. Han hadde ingenting spesielt mot jøder, han fulgte bare ordre. Problemet med Eichmann var at så lenge statsmakten, lovverket og gjeldende normer dikterte hva han skulle gjøre, da syntes han selv at han, i praksis, ikke hadde noen personlig plikt til å ta ansvar for eller tenke over konsekvensene av hva han gjorde. Arendt mente at Eichmanns manglende oppfatning av de virkelige ansvarsforholdene i arbeidshverdagen skyldtes en sviktende evne til å tenke, en tankegang og en holdning som er vanlig for en skremmende stor del av en normalbefolkning.

Det er dette som er ondskapens banalitet, anså Arendt. Den er overfladisk og banal, og bare tilsynelatende sadistisk, fordi onde mennesker ofte handler på en måte som de selv oppfatter som normal. Når ondskap settes i system og blir rutine, og grusomme handlinger godtas uten at man tenker over det, kommer ondskapens banalitet til syne. Det handler om å normalisere det som burde ha vært utenkelig.

Referanser