Eurovision Song Contest 2019 var den 64. utgaven av Eurovision Song Contest, Den europeiske kringkastingsunions (EBU) årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemsland. Konkurransen fant sted i Tel Aviv i Israel etter at Netta hadde vunnet året i forveien for Israel med sangen «Toy». Dette var tredje gang Israel arrangerte konkurransen, etter å ha organisert Eurovision Song Contest i 1979 og 1999. Arrangementet besto av tre sendinger: en semifinale tirsdag 14. mai, en semifinale torsdag 16. mai og finalen lørdag 18. mai 2019. Bar Refaeli, Erez Tal, Assi Azar og Lucy Ayoub ledet alle sendingene direkte fra messe- og konsertarenaen Expo Tel Aviv. Vertskringkaster var Israels offentlige kringkastingsselskap (Kan).

Førtién land deltok i konkurransen, to færre enn året før. Bulgaria sto over av økonomiske årsaker, mens Ukraina måtte trekke seg i slutten av februar 2019 på grunn av problemer med å finne en artist til å representere landet. Trettifem av deltakerlandene måtte gjennom én av de to semifinalene, der 20 av dem kvalifiserte seg til finalen. I tillegg deltok vertslandet Israel og de fem «store landene» i finalen, slik at finalefeltet besto av 26 land. Vinneren ble kåret av fagjuryer og seere. Hvert deltakerland ga to sett med 1–8, 10 og 12 poeng til sine ti favorittland: ett poengsett fra landets fagjury, og ett fra landets telefonavstemning. Vinneren var den som fikk flest poeng totalt.

Vinneren av konkurransen ble Nederland med Duncan Laurence og sangen «Arcade». Dette var Nederlands femte seier, og den første på 44 år. Andreplassen gikk til Italias Mahmood med «Soldi», mens Russlands Sergej Lazarev fikk en ny tredjeplass med «Scream». Norge deltok med gruppen KEiiNO og «Spirit in the Sky». Det norske bidraget vant telefonavstemningen, men endte sammenlagt på en sjetteplass etter å ha blitt nummer 18 blant juryene.

De tre sendingene ble sett av 182 millioner seere verden over, en nedgang på 4 millioner fra året før.

Bakgrunn

Netta Barzilais seier med «Toy» i 2018 var Israels fjerde seier i konkurransen, etter tidligere å ha vunnet i 1978, 1979 og 1998. Israel arrangerte konkurransen i Jerusalem i 1979 og 1999, men sa fra seg arrangementet i 1980 på grunn av stram økonomi hos den daværende kringkasteren IBA. I 2019 var dermed Israel vertskap for konkurransen for tredje gang, og Israels offentlige kringkastingsselskap (Kan) arrangerte konkurransen i samarbeid med EBU.

Like etter Israels seier lørdag 12. mai 2018 begynte spekulasjonene om hvilken israelsk by som skulle arrangere konkurransen i 2019. Jerusalem seilte tidlig opp som den mest aktuelle vertsbyen. Like etter seieren kunngjorde Israels statsminister Benjamin Netanyahu via Twitter at konkurransen i 2019 skulle avholdes i Jerusalem. Før sin vinnerfremføring utbrøt også artisten Netta: «Neste år i Jerusalem!». Aktuelle steder i Jerusalem var fotballstadionet Teddy Stadium og Pais Arena. International Convention Center, som huset konkurransene i 1979 og 1999, ble vurdert som for liten med sine 3100 publikumsplasser.

Protester mot Jerusalem som vertsby

EBU bekreftet imidlertid ikke Jerusalem som vertsby, men signaliserte tvert imot at konkurransen ikke burde finne sted i Jerusalem, for å unngå «boikott og politisering» av konkurransen. Flere land, blant andre Irland og Island, tok også til orde for en boikott om konkurransen skulle holdes i Jerusalem. Årsaken til protestene bunnet i Jerusalems historiske betydning og politiske status; både Palestina og Israel anser Jerusalem som sin hovedstad.

Protestene mot Jerusalem som mulig vertsby ble etterfulgt av nye protester etter sommeren. I september 2018 startet artister og kunstnere over hele Europa en protestaksjon mot at konkurransen skulle arrangeres av Israel. I stedet ba de EBU flytte konkurransen til et annet land «med et bedre rulleblad når det gjelder menneskerettigheter». Enkelte norske artister ønsket også at NRK skulle trekke seg, men delegasjonsleder Stig Karlsen opplyste at Norge kommer til å delta i Israel: «Eurovision skal samle mennesker rundt en ikke-politisk arena, og står for fellesskap og mangfold, noe NRK stiller seg bak», sa Karlsen til Dagbladet.

Søknadsprosessen

19. juni 2018 ble Israel formelt bekreftet som vertsland for konkurransen i 2019. Fem dager senere startet kringkasteren Kan søknadsprosessen og inviterte interesserte byer til å levere inn sine forslag som vertsby. Flere byer meldte sin interesse, blant andre Jerusalem, Tel Aviv, Eilat, Beer Sheva og Haifa.

Statsminister Benjamin Netanyahu bekreftet samtidig at Israel hadde forpliktet seg til å følge reglene og kravene som EBU stilte i forbindelse med konkurransen. Netanyahu siktet blant annet til beslutningen om å skille ut kringkasteren Kans nyhetsdivisjon i et eget selvstendig selskap. Et av kravene for å bli fullverdig EBU-medlem er at medlemskringkasterne har sin egen nyhetsavdeling. Først i desember 2018 ble Kan et fullverdig EBU-medlem.

Et annet EBU-krav var en økonomisk garanti på 12 millioner euro, som skulle betales innen 1. august 2018. Midlene skal blant annet dekke planleggingskostnader samt utgifter til sikkerhet under arrangementet. Vertskringkasteren ba den israelske regjeringen om en bevilgning for å kunne betale garantien til EBU, men regjeringen mente Kan måtte dekke garantien av egne midler. Til slutt gikk regjeringen med på å innvilge et lån til Kan, slik at kringkasteren kunne betale den påkrevde garantien. Kan gikk imidlertid ikke med på låneforslaget, og deretter fulgte en intens tautrekning mellom kringkasteren og regjeringen for å komme frem til en endelig avtale. EBU forlenget garantifristen til 14. august, og kom partene frem til en løsning som sikret at Kan kunne betale garantien på 12 millioner euro. Mot slutten av august var antall kandidater skåret ned til tre byer: Jerusalem, Tel Aviv og Eilat, og 30. august bekreftet konkurransesjef Jon Ola Sand at Eilat var ute av konkurransen.

Tel Aviv velges som vertsby

Den endelige avgjørelsen om vertsby kom 13. september, da EBU og Kan offentliggjorde at konkurransen skulle arrangeres i Tel Aviv, Israels nest største by. Ifølge EBU hadde Tel Aviv presentert et «kreativt og overbevisende tilbud på alle de påkrevde områdene». Semifinalene og finalen ble holdt i Paviljong 2 i Expo Tel Aviv, mens artistenes green room lå i Paviljong 1. Paviljong 2 har plass til cirka 9600 publikummere, men en del av sitteplassene ble fjernet for å få plass til scene og teknisk utstyr. Paviljong 1 har plass til mellom 2000 og 3000 publikummere. Semifinalene ble arrangert tirsdag 14. og torsdag 16. mai, og finalen lørdag 18. mai 2019.

Format

Logo og slagord

Slagordet for konkurransen ble offentliggjort 28. oktober 2018. Konkurransens slagord var Dare to Dream («våg å drømme»), og handlet om inkludering, mangfold og enhet, sa konkurransesjef Jon Ola Sand. Logoen og konkurransens grafiske uttrykk ble presentert 8. januar 2019. Logoen består av tre triangler som danner en gullstjerne når de legges oppå hverandre. Vertskringkasteren Kan uttalte at triangelet er en av de eldste figurene i verden og finnes i kunst, musikk og natur, og at den representerer sammenheng og kreativitet. Stjernen henspilte på stjernehimmelen, og at «fremtidens stjerner skal komme sammen i Tel Aviv». Slagordet var utarbeidet av det israelske selskapet Awesome Tel Aviv, mens Studio Adam Feinberg laget logen.

Andre begivenheter

I tillegg til de to semifinalene og finalen var det flere andre tilstelninger i Tel Aviv under Eurovision-uken. Den faste Eurovision-landsbyen, Euro Village, var konkurransens offisielle festivalområde for besøkende, fans og delegasjoner. Landsbyen lå i Charles Clore-parken i Tel Aviv, og her ble det holdt en rekke konserter og konkurranser i dagene før finalen.

Den offisielle åpningsseremonien, Orange Carpet Event, ble arrangert på Habima-plassen sentralt i Tel Aviv søndag 12. mai. Under åpningen gikk artistene og delegasjonene opp løperen før de ankom åpningsfesten. Der ble alle deltakerne ønsket velkommen av Tel Aviv-ordfører Ron Huldai, direktør i Kan, Eldad Koblenz og sjefsansvarlig Jon Ola Sand fra EBU.

Programledere

25. januar offentliggjorde Kan at sendingene skulle ledes av fire programledere: supermodellen Bar Refaeli, programlederen og tv-produsenten Erez Tal, programlederen Assi Azar og YouTube-eren og tv-personligheten Lucy Ayoub. Tal og Refaeli var hovedprogramledere, mens Azar og Ayoub var programledere i green room.

Deltakere

Semifinale 1

Sytten land deltok i semifinale 1, som ble arrangert tirsdag 14. mai klokken 21.00 CEST (22.00 israelsk sommertid). Opprinnelig skulle også Ukraina ha deltatt i denne semifinalen, men trakk seg fra konkurransen 27. februar 2019. De ti beste landene kvalifiserte seg til finalen, og er markert med rosa bakgrunn i tabellen nedenfor. De forhåndskvalifiserte landene Frankrike, Israel og Spania fremførte sine bidrag og stemte i denne semifinalen. Under er deltakerne i semifinale 1. Startrekkefølgen ble avgjort av showets produsenter og offentliggjort 2. april.

Semifinale 2

Atten land deltok i semifinale 2 som ble arrangert torsdag 16. mai klokken 21.00 CEST (22.00 israelsk sommertid). De ti beste landene kvalifiserte seg til finalen, og er markert med rosa bakgrunn i tabellen nedenfor. Sveits fikk på forhånd tildelt plass i denne semifinalen etter ønske fra den sveitsiske allmennkringkasteren SRG SSR. De forhåndskvalifiserte landene Italia, Storbritannia og Tyskland fremførte sine bidrag og stemte i denne semifinalen. Under er deltakerne i semifinale 2. Startrekkefølgen ble avgjort av showets produsenter og ble offentliggjort 2. april.

Finalister

Finalen ble arrangert lørdag 18. mai klokken 21.00 CEST (22.00 israelsk sommertid). Tjueseks land deltok: «de fem store» (Frankrike, Italia, Spania, Storbritannia og Tyskland), vertslandet Israel og totalt 20 land fra de to semifinalene. Israel trakk startnummer 14 under delegasjonsledermøtet 11. mars, mens den endelige rekkefølgen ble avgjort av produsentene og EBU da alle finalistene var klare. Under er deltakerne og resultatet i finalen:

Sendingene

De tre sendingene startet klokken 21.00 sentraleuropeisk sommertid, klokken 22.00 israelsk sommertid. Semifinalene varte i cirka 2 timer og 10 minutter, mens finalen varte i 4 timer og 11 minutter.

Første semifinale

Den første semifinalen tirsdag 14. mai ble åpnet av fjorårsvinner Netta Barzilai som fremførte vinnerlåten «Toy». Sytten land deltok i semifinalen, og de ti landene som fikk flest stemmer, kvalifiserte seg til finalen. Resultatet ble avgjort av stemmene til seerne og fagjuryene i de 17 landene – i tillegg til Frankrike, Israel og Spania som stemte og fremførte sine bidrag i denne semifinalen. I pausen før avstemningen opptrådte også Dana International som vant for Israel i 1998 med «Diva». Følgende ti land kvalifiserte seg til finalen: Australia, Estland, Hellas, Belarus, Island, Kypros, San Marino, Serbia, Slovenia og Tsjekkia.

Andre semifinale

Atten land deltok i semifinalen torsdag 16. mai, og ti av dem kvalifiserte seg til finalen basert på stemmene til seere og fagjuryer i deltakerlandene – i tillegg til Italia, Storbritannia og Tyskland som fremførte sine bidrag og stemte i denne semifinalen. I pausen før resultatet ble avslørt, opptrådte Shalva Band med sangen «Million Dreams». Den såkalte mentalisten Lior Suchard stilte også med et innslag før offentliggjøringen av finalistene. Følgende ti land kvalifiserte seg til finalen: Albania, Aserbajdsjan, Danmark, Malta, Nederland, Nord-Makedonia, Norge, Russland, Sveits og Sverige.

Finalen

Finalen lørdag 18. mai åpnet med en video der fjorårsvinner Netta fløy årets deltakere inn til Israel med konkurransesjef Jon Ola Sand som flygeleder på bakken. Videoen ble etterfulgt av en flaggparade i arenaen der alle de 26 deltakerlandene ble introdusert. Underveis i paraden opptrådte Dana International med vinnersangen sin fra 1998, «Diva», og deretter «Tel Aviv Ya Habibi». Deretter dukket Nadav Guedj opp med «Golden Boy», som han deltok med i Eurovision Song Contest 2015, mens Israels første Eurovision-deltaker, Ilanit, sang sitt bidrag fra 1973, «Ey sham». Deretter kom programlederne på scenen og ønsket velkommen før gjennomkjøringen av de 26 bidragene startet.

Pauseinnslag med Madonna

I pausen mellom sangene og avstemningen var det flere innslag. Blant annet stilte flere tidligere Eurovision-deltakere opp i en medley der de fremførte hverandres sanger: 2014-vinner Conchita Wurst sang «Heroes» av Måns Zelmerlöw. Han sang igjen «Fuego» som Eleni Foureira deltok med for Kypros i 2018. Hun opptrådte videre med «Dancing Lasha Tumbai» som Verka Serduchka sang for Ukraina i 2007. Verka Serduchka sang til slutt fjorårets vinnersang, «Toy». Nummeret ble avsluttet med at Gali Atari sang «Hallelujah», som hun vant med for Israel i 1979. Netta Barzilai fremførte deretter sin nyeste singel, «Nana Banana».

Popartisten Madonna opptrådte med to sanger – «Like a Prayer» og sin nyeste singel «Future» fra albumet Madame X som ble utgitt 14. juni 2019. Den sistnevnte sangen fremførte hun med den amerikanske rapperen Quavo. Fremføringen bar preg av sur sang, og Madonna ble i ettertid regelrett slaktet av pressen for sin opptreden. Hun ga senere ut en egen versjon av fremføringen på YouTube, der det var lagt på ny vokal.

Underveis i pausen før avstemningen fremførte også Idan Raichel låten «Bo’ee – Come to Me», og det ble vist en forhåndsinnspilt sketsj med skuespilleren Gal Gadot, samt et nummer med illusjonisten Lior Suchard.

Norges bidrag

Norge ble representert med låten «Spirit in the Sky» og gruppen KEiiNO som vant den norske finalen i Oslo Spektrum 2. mars. Norge deltok i semifinale 2 som det 15. landet ut på scenen, og kvalifiserte seg til finalen. Gruppen KEiiNO består av Tom Hugo, Alexandra Rotan og rapperen Fred-René Buljo. Med seg hadde de Frode Vassel, Kine Ludvigsen Fossheim og Marianne Pentha som støttevokalister. Norge kvalifiserte seg til finalen etter å ha kommet på syvendeplass i semifinalen. I finalen hadde Norge igjen startnummer 15. I juryavstemningen kom Norge på 18. plass, men «Spirit in the Sky» vant telefonavstemningen med 291 poeng og endte på sjetteplass sammenlagt. Dette var Norges beste plassering siden 2013, og det var andre gang Norge vant en telefonavstemning i Eurovision Song Contest. Første gang var med Alexander Rybak og «Fairytale» i 2009.

Norges delegasjonsleder var Stig Karlsen, mens Olav Viksmo-Slettan kommenterte sendingene for NRK1 og Ole Christian Øen finalen på P1. P3morgen hadde også en alternativ finalesending på NRK3 med Ronny Brede Aase, Silje Nordnes og Markus Neby som programledere. 2009-vinner og fjorårsdeltaker Alexander Rybak leste opp poengene til den norske juryen i finalen.

Avstemning

I både semifinalene og finalene ga alle deltakerlandene to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett ut fra seernes telefonstemmer og ett sett fra en nasjonal fagjury, bestående av fem personer med tilknytning til musikkbransjen eller med særlige kunnskaper innen musikk og kultur. Stemmene fra semifinalene ble offentliggjort etter konkurransen.

I finalen ble jurystemmene til de 41 deltakerlandene presentert på tradisjonell måte, land for land. Hvert deltakerland hadde en talsperson som via satellitt leste opp sin nasjonale jurys 12-poenger. Da jurystemmene var inne, ble seerpoengene fra alle 41 land slått sammen og lest opp av programlederne. Fra 2016 til 2018 ble seerpoengene lest opp fra sisteplass til førsteplass ut fra telefonavstemningen. I 2019 ble dette endret, og seerpoengene startet med landet som hadde fått færrest poeng fra juryene og ble avsluttet med landet har fått flest jurypoeng. Dette ble gjort for å bevare spenningen helt til siste slutt. Konkurransesjef Jon Ola Sand fra EBU var oppsynsmann for avstemningen.

I juryavstemningen kjempet Sverige, Italia, Nederland, Russland – og overraskende Nord-Makedonia i teten. På finalekvelden så Sverige ut til å ha vunnet juryavstemningen med 239 poeng, kun 2 poeng foran Nord-Makedonia. Nederland kom på tredjeplass med 231 poeng og Italia på fjerde med 212 poeng. Resultatet ble imidlertid korrigert fire dager etter finalen, siden de belarusiske jurypoengene ble avgitt feil. I realiteten vant Nord-Makedonia juryavstemningen med 247 poeng, mens Sverige ble nummer to.

På finalekvelden – før Belarus' stemmer ble korrigert – lå Norge på 15. plass etter juryavstemningen med 47 poeng (18. plass og 40 poeng med korrigerte poeng). Da seerstemmene ble offentliggjort, fikk Norge hele 291 seerpoeng og gikk rett til toppen av tabellen. Men etter hvert gikk Russland, Sveits, Italia og Nederland forbi. Til slutt sto det mellom Sverige og Nederland. Men da Sveriges seerpoeng ble lest opp til slutt, fikk Sverige bare 93 poeng og endte til slutt på femteplass, tre poeng foran Norge. Nederlands «Arcade» med Duncan Laurence vant konkurransen med 498 poeng – etter å ha blitt nummer tre i juryavstemningen og nummer to i telefonavstemningen. Dette var Nederlands femte seier, og den første på 44 år – etter Teach-In og «Ding-a-dong» i 1975. Italia kom på andreplass med 472 poeng, Russland ble nummer tre med 370 poeng, Sveits nummer fire med 364 poeng, Sverige nummer fem med 334 poeng og Norge kom på sjetteplass med 331 poeng.

Favoritter og odds

Etter at alle bidragene var offentliggjort 9. mars, gikk Nederlands «Arcade» med Duncan Laurence opp som favoritt til å vinne konkurransen, ifølge spillselskapene. På plassene bak fulgte Russlands «Scream» med Sergej Lazarev, Sveits' «She Got Me» med Luca Hänni, Sveriges «Too Late for Love» med John Lundvik, Italias «Soldi» med Mahmood og Islands «Hatrið mun sigra» med Hatari. Norges «Spirit in the Sky» med KEiiNO lå rundt en tiendeplass på oddslistene i ukene før konkurransen.

I løpet av Eurovision-uken var det flere endringer i oddsen, men Nederland forble hele veien den store forhåndsfavoritten. På finaledagen lå nederlandske «Arcade» helt i topp med 47 prosents vinnersannsynlighet. På plassene bak fulgte Australia og Kate Miller-Heidkes «Zero Gravity», Sveits, Sverige og Italia på en femteplass. Før sin semifinale lå Norge nede på en 15. plass, men klatret til en niendeplass på oddslistene på finaledagen.

Den norske fagjuryen

Hvert land hadde en fagjury med fem medlemmer som utgjorde 50 prosent av landets stemmer. Den norske juryen besto av: gitarist og produsent Knut Bjørnar Asphol (juryleder), musikkprodusent Finn-Ulrik Berntsen, artist Jenny Jenssen, artist og Idol-deltaker Kamilla Wigestrand og sangeren Maiken Stølan Kroken. I finalen ga juryen 12 poeng til Tsjekkias Lake Malawi og «Friend of a Friend», mens norske seere hadde Sverige på topp, etterfulgt av Island, Nederland og Italia.

Seertall

Til sammen fulgte 182 millioner tv-seere de tre sendingene, en nedgang på 4 millioner seere fra året før, men på linje med 2017. I vertslandet Israel fulgte 1,3 millioner seere finalen på Kan 11, en økning fra året før, da landet vant konkurransen. I vinnerlandet Nederland fulgte 4,5 millioner seere finalen på NPO 1, det høyeste seertallet på fem år. Kanalene som sendte finalen, hadde en gjennomsnittlig markedsandel på 36,7 prosent – over dobbelt som mye som på en ordinær lørdagskveld. I aldersgruppen 15–24 år var markedsandelen for finalen 45,3 prosent, fire ganger mer enn på en ordinær lørdagskveld.

I Norge fulgte 1 247 000 seere finalen på NRK1, tilsvarende en markedsandel på 81 prosent. Dette var noe ned fra fjorårets 1 370 000 seere og en markedsandel på 84 prosent.

Poengtavler

Semifinale 1

Semifinale 2

Finalen

Under er en oversikt over avgitt poeng i finalen.

Deltakende land

41 deltok i konkurransen: De samme landene som året før, unntatt Bulgaria som trakk seg av økonomiske årsaker, og Ukraina som trakk seg etter problemer med å finne en representant for landet. Seks land var direktekvalifisert til finalen 18. mai: vertslandet Israel og de fem store økonomiske bidragsyterne Frankrike, Italia, Spania, Storbritannia og Tyskland. De øvrige 35 landene ble fordelt på hver av de to semifinalene.

Tilbakevendende artister

Fem artister deltok på nytt i konkurransen:

Semifinaletrekningen

Fordelingen av semifinalistene ble avgjort under en offisiell trekning i museet Beit Ha’Ir i Tel Aviv 28. januar 2019. Under trekningen overrakte også Lisboas viseordfører den offisielle Eurovision-nøkkelen til Tel Avivs ordfører.

Semifinalistene var på forhånd delt inn i grupper ut fra stemmemønsteret de siste årene. Blant annet var de nordiske landene samlet i samme gruppe, og de eks-jugoslaviske landene samlet i en annen gruppe. Landene i hver stemmegruppe ble deretter fordelt på de to semifinalene. Dette blir gjort for å redusere effekten av nabostemming, og for å forhindre at et land klarer å kvalifisere seg til finalen takket være stemmer fra nabolandene. Systemet ble innført i 2008.

¹ Ukraina var opprinnelig påmeldt, men trakk seg fra konkurransen 27. februar 2019.

² Sveits ble plassert i gruppe 5, men ble tatt ut da landet fikk forhåndsgodkjent deltakelse i semifinale 2.

Først ble det trukket i hvilken av semifinalene de seks finalistene skulle stemme i. Deretter ble de 36 semifinalistene fordelt på de to semifinalene, Sveits hadde på forhånd fått innvilget å delta i semifinale 2. Hver semifinalist ble også trukket til første eller andre halvdel av sin semifinale. Den endelige startrekkefølgen ble avgjort av konkurransens produsenter i april.

Andre land

For å kunne delta i Eurovision Song Contest, må et land ha en allmennkringkaster med et aktivt medlemskap i Den europeiske kringkastingsunion. Men et land kan også få delta gjennom en spesialinvitasjon, slik tilfellet er med Australia. I tillegg til landene som oppfyller kravene til deltakelse, var også flere andre land inne i bildet med tanke på en deltakelse i 2019.

Fullverdige medlemmer

•  Andorra har ikke deltatt siden 2009, hovedsakelig på grunn av kringkasterens økonomiske situasjon. Den andorranske kringkasteren Ràdio i Televisió d'Andorra (RTVA) har derimot signalisert at den ønsker å returnere til konkurransen. For å få dette til, trenger RTVA økonomisk støtte fra den andorranske regjeringen. 19. mai 2018 meldte RTVA imidlertid at Andorra ikke kom til å delta i 2019.
•  Bosnia-Hercegovina har stort sett vært fraværende siden 2012, med unntak av en deltakelse i 2016. Årsaken er den økonomiske situasjonen til den bosniske allmennkringkasteren BHRT som har vært truet av konkurs i flere år. I 2019 skyldte kringkasteren EBU over 3 millioner euro og var derfor utestengt fra å delta i EBUs konkurranser og distribusjonsnettverk for nyheter og idrett. BHRT kunne derfor ikke delta i konkurransen i 2019.
•  Bulgaria meldte seg først på konkurransen, men kringkasteren BNT meddelte i oktober 2018 at landet likevel ikke skulle delta i konkurransen i Israel. Årsaken var at landets deltakelse årene i forveien hadde kostet mer enn hva kringkasteren hadde budsjett for. Dette var første gang siden 2015 at Bulgaria ikke deltok i konkurransen.
•  Luxembourg har ikke deltatt i Eurovision Song Contest siden 1993, og fraværet skyldes økonomi og at den luxembourgske kringkasteren har hatt liten tro på at et lite land som Luxembourg skal kunne nå opp i konkurransen. Den luxembourgske kringkasteren RTL Télé Lëtzebuerg (RTL) kunngjorde i juli 2018 at Luxembourg ikke kom til å delta i 2019.
•  Monaco deltok sist i 2006, men har siden holdt seg borte ettersom kringkasteren TMC mener diaspora- og nabostemming gjør det umulig for Monaco å nå en finale.
•  Slovakia deltok sist i 2012 på grunn av trang økonomi hos kringkasteren RTVS. RTVS kringkastet finalen på radio i 2018, men kunngjorde 31. mai 2018 at landet ikke kom til å delta i 2019 på grunn av RTVS' økonomiske situasjon.
•  Tyrkia har ikke deltatt siden 2012 i protest mot det nåværende avstemningssystemet og ordningen med de fem store. Så lenge avstemningssystemet forblir uendret, ønsker ikke den tyrkiske kringkasteren Türkiye Radyo Televizyon Kurumu (TRT) å returnere til konkurransen. TRTs generaldirektør Ibrahim Eren sa i et intervju i august 2018 at landet ikke kom til å delta i 2019. I tillegg til avstemningssystemet var Eren også kritisk til de transpositive og liberale verdiene til Eurovision.

Land uten aktivt EBU-medlemskap

•  Kasakhstan: Kringkasteren Khabar fikk partnerstatus i EBU 1. januar 2016. Khabar sendte konkurransen i 2017, og har flere ganger ytret ønske om å delta. Vinneren av Tyrkvisjonens sangkonkurranse 2014, Zjanar Duğalova, sa også at hun var interessert i å representere hjemlandet i Eurovision Song Contest. I juli 2018 bekreftet EBU at Kasakhstan får delta i Junior Eurovision Song Contest 2018, men avviste at dette åpnet for deltakelse i Eurovision Song Contest 2019. Grunnen er at landet ligger utenfor Det europeiske kringkastingsområdet og ikke er medlem av Europarådet. Khabar var i 2019 heller ikke fullverdig medlem av EBU. Høsten 2017 fikk også landets Kanal 31 partnerstatus i EBU, og kanalen signaliserte at den ønsket å delta konkurransen. EBU avviste også her en deltakelse, siden Kanal 31 ikke var fullverdig medlem av unionen.
•  Kosovo: Erklærte sin selvstendighet i 2008, men var per 2019 bare delvis internasjonalt anerkjent som suveren stat. Kosovos kringkaster, RTK, jobbet etter løsrivelsen for at Kosovo skal få delta i konkurransen, og RTK håpet å kunne debuterte i 2018. Ifølge kanalens tv-sjef hadde Kosovo støtte fra flere nasjonale kringkastere på Balkan – men både Bosnia-Hercegovina og Serbia motsatte seg en slik deltakelse. Kringkastingssjef Mentor Shala sa at de fortsatt kjempet for fullt medlemskap, og at de håpet på å kunne debutere i 2019. EBU planla å diskutere et fullverdig EBU-medlemskap for RTK i desember 2018, men saken ble utsatt til juni 2019. Kosovo kunne dermed ikke debutere i konkurransen i 2019.
•  Liechtenstein: Landets kringkaster, 1 FL TV, er ikke medlem av EBU, men høsten 2017 kunngjorde kanalen at Liechtenstein hadde som mål å debutere i Eurovision Song Contest 2019. Planene ble imidlertid aldri noe av, da EBU 20. juli 2018 bekreftet at 1 FL TV ikke har søkt om EBU-medlemskap. Seks dager senere bekreftet kringkasteren selv at Liechtenstein ikke kom til å debutere i 2019 på grunn av kringkastingssjef Peter Kölbels plutselige død.

Hendelser

Før konkurransen

Reaksjoner på Jerusalem som mulig vertsby

Et eventuelt valg av Jerusalem som vertsby ble møtt med kritikk og protester på grunn av byens historiske betydning og politiske status. Både Palestina og Israel anser Jerusalem som sin hovedstad, og Israel mente byen var det naturlige stedet å holde finalen. Spørsmålet om Jerusalems status ble ytterligere betent etter at USAs president Donald Trump i desember 2017 kunngjorde at han anerkjente Jerusalem som Israels hovedstad. Beslutningen vakte store protester i Midtøsten.

Historieprofessor ved Universitetet i Oslo, Hilde Henriksen Waage, kalte Israels Eurovision-seier i 2018 for en «stor politisk seier for Israel» og anså det som sikkert at Israel ville velge Jerusalem som vertsby. I Norge reagerte også Palestinakomiteen på at Israel skulle arrangere konkurransen: «Det er skremmende at Eurovision Song Contest-instituttet tydelig velger å ignorere realitetene i det som skjer på bakken i Israel og Palestina nå», sa nestleder Øystein Grønning. Torstein Dahle, leder for organisasjonen Ship to Gaza Norge, mente et annet land burde ha arrangert konkurransen, mens partiet SV krevde at norske myndigheter skulle gi beskjed til EBU om at «det ikke er greit å arrangere finalen på okkupert jord i Jerusalem, og at Israel må arrangere den et annet sted».

Krav om boikott

Også i andre land kom det reaksjoner etter den israelske seieren. Vänsterpartiet i svenske Malmö mente konkurransen ikke burde finne sted i Israel, og at EBU måtte boikotte Israel. Dublins tidligere ordfører Mícheál Mac Donncha, som per 2019 hadde innreiseforbud til Israel på grunn av sin støtte til BDS-bevegelsen, tok til orde for at Irland skulle trekke seg fra konkurransen i 2019, siden den finner sted i Israel. Også tilhengere i den britiske gruppen «We Support Jeremy Corbyn», krevde at Storbritannia skulle trekke seg fra konkurransen.

På Island ble det startet en underskriftskampanje i mai 2018 for å få kringkasteren RÚV til å trekke Island fra konkurransen, og flere toneangivende artister og kjendiser oppfordret folk til å signere. Bakgrunnen for kampanjen var at israelske soldater like før hadde skutt mot demonstranter på Gazastripen, noe som førte til at 60 personer ble drept og flere tusen skadet. Underskriftskampanjen samlet over 25 000 stemmer, tilsvarende 7 prosent av landets befolkning. En stor andel av signaturene kom imidlertid fra utlandet. RÚVs programdirektør Skarphéðinn Guðmundsson, understreket også at Island «høyst sannsynlig» ville delta i Israel, til tross for protestene. I september bekreftet RÚV at Island var blant deltakerne.

Politiske protester under nasjonale finaler

Som en del av Boycott, Divestment and Sanctions-kampanjen mot Israel, fant det sted politiske protester og aksjoner mot flere nasjonale finaler i opptakten til konkurransen. Politiske motstandere holdt markeringer under de nasjonale finalene i Spania, Danmark og Norge med flyveblader og plakater der de krevde at landene måtte trekke seg fra konkurransen i Israel.

Sterkest var protestene i Frankrike, der flere av artistene mottok drapstrusler for å delta i den franske finalen. En Israel-demonstrant klarte også å ta seg opp på scenen under den andre semifinalen av Destination Eurovision 19. januar 2019. På scenen holdt han opp en plakat som oppfordret til boikott, siden konkurransen skulle finne sted i Israel. Hendelsen førte til at EBU sendte et brev til alle deltakende kringkastingsselskaper der de oppfordret kringkasterne til å ta alle forholdsregler for å unngå lignende hendelser.

Utfordringer med billettsalget

Etter flere forsinkelser ble billettene lagt ut for salg 28. februar 2019. Billettprisene var langt høyere enn tidligere; en finalebillett alene kostet rundt 3000 norske kroner, mens en billettpakke for fansen lå oppimot 10 000 kroner – noe som fikk flere fans til å reagere. 3. mars ble billettsalget midlertidig stoppet etter at kringkasteren Kan oppdaget at en stor gruppe billetter var kjøpt opp og videresolgt til israelske idrettsledere og bekjente av vertene. En ny gruppe med billetter ble lagt ut for salg i april, men et par uker før finalen var fremdeles flere tusen billetter til semifinalene og generalprøvene fortsatt ikke solgt. For å få fylt opp setene, besluttet Kan å gi bort gratisbilletter til israelere som bodde innen 40 kilometer fra Gazastripen – som et uttrykk for «støtte og takknemlighet» overfor innbyggerne i området som hadde opplevd flere rakettangrep i tiden før.

Sikkerheten under konkurransen

På grunn av midtøstenkonflikten har det jevnlig vært trefninger mellom palestinere og israelere. Etter flere rolige år, avfyrte Hamas flere missiler mot nordre Tel Aviv i mars 2019. Et av missilene traff et sivilt bolighus og såret syv personer. Israels forsvar svarte med å bombe flere mål på Gazastripen. Omtrent samtidig kunngjorde USAs president Donald Trump at han anerkjente Golan som israelsk territorium. Israel har okkupert Golan siden 1967, men verdenssamfunnet – inkludert FN – anerkjenner ikke Golan som israelsk territorium. Trumps kunngjøring skapte protester flere steder, særlig i Syria som Golan tidligere tilhørte. Oppblussingen av midtøstenkonflikten, kombinert med høye billettpriser, gjorde at flere fans og tilreisende ikke dro til Tel Aviv. Den norske Grand Prix-klubben meldte at kun en tredel av medlemmene som vanligvis reiser til Eurovision, kom til å dra til Israel. Også Eurovision-delegasjoner, inkludert EBU, vurderte sikkerhetssituasjonen ekstra nøye. Konkurransesjef Jon Ola Sand sa til Aftenposten at EBU så alvorlig på oppblussingen av konflikten og fulgte situasjonen tett «gjennom våre egne sikkerhetseksperter, israelske myndigheter og den israelske kringkasteren». Sand understreket at han var sikker på at konkurransen ville holdes i Tel Aviv, men la til: «Vi har alltid en plan B, men jeg vil ikke si at vi har en fullgod erstatter for Eurovision i Tel Aviv. Det er der vi ønsker å være, og det er det vi jobber ut ifra.»

Noen dager senere, 1. april, innstilte israelsk politi arbeidet med å gjennomsøke arenaen, scenemateriell og teknisk utstyr for bomber og andre trusler. Årsaken var at politiet ikke hadde fått finansieringen de var lovet. Dette førte til at EBU sendte et krast brev til statsminister Benjamin Netanyahu, der de ba om at finansieringen øyeblikkelig måtte komme på plass. Hendelsen var en av flere lignende hendelser der det hadde vært strid om finansiering, noe EBU kommenterte i brevet: «Det er allerede irriterende nok at det de siste månedene har vært konstante diskusjoner om hvem som skal betale for hva når det gjelder eksterne sikkerhetstiltak rundt Eurovision Song Contest». Det krasse brevet førte til at statsminister Benjamin Netanyahu og hans regjering ryddet opp i situasjonen og sørget for finansieringen til politiet. Bombesøket ble dermed påbegynt dagen etter.

Ukraina trakk seg

Ukraina var det 42. påmeldte landet til konkurransen, men trakk seg 27. februar 2019 etter problemer med å finne en representant for landet. Ukraina arrangerte sin nasjonale finale Vidbir 23. februar 2019 der artisten Maruv vant med «Siren Song». Like etter seieren sådde imidlertid kringkasteren UA:PBC tvil om Maruv skulle få representere landet. Dette skyldtes at hun hadde hatt en rekke konserter og opptredener i Russland, et land Ukraina har vært i langvarig politisk konflikt med. Kringkasteren krevde at artisten skrev under en kontrakt som blant annet forbød henne å opptre i Russland, overdra sangrettighetene til et annet plateselskap og dekke alle deltakerkostnadene selv. Maruv nektet å underskrive avtalen, og to dager etter finalen kunngjorde UA:PBC at Maruv ikke skulle få representere Ukraina i Eurovision Song Contest. Artistene som kom på andre- og tredjeplass i Vidbir ønsket heller ikke å stille opp, og 27. februar trakk Ukraina seg fra konkurransen. Dette var Ukrainas andre fravær siden debuten i 2003.

Under og etter konkurransen

Sabbat og religiøse krav

14. mai 2018 krevde Yaakov Litzman, leder for det ultraortodokse partiet Agudat Yisrael og Israels vise-helsemininster, at Israels offentlige kringkastingsselskap måtte sørge for å overholde sabbaten under konkurransen i 2019. Den jødiske sabbaten er en hviledag som strekker seg fra solnedgang fredag til solnedgang lørdag, noe som ville ha gjort det umulig å avholde prøver og den viktige jurygeneralprøven fredag kveld. Selve finalen startet klokken 22.00 israelsk tid, og ville dermed ikke ha blitt rammet av et eventuelt sabbat-krav. Lignende krav kom også i forkant av konkurransen i 1999, da produsentene gjorde flere grep i siste liten for å overholde sabbaten. Blant annet ble ikke prøvene under sabbaten filmet. Siden da har arrangementet vokst til tre sendinger og over 40 deltakere, noe som gjorde en lignende løsning som i 1999 uaktuell. Styreleder for Eurovision-komitteen i EBU, Frank-Dieter Freiling, var klar over problemstillingen og tok saken opp med den israelske kringkasteren. Prøver og øvelser gikk til slutt som normalt under sabbaten; den eneste dagen uten prøver var Israels minnedag Jom Hazikaron, som i 2019 falt på 8. mai. Israelske myndigheter skrev ut over 2000 tillatelser som gjorde det mulig for jøder å jobbe med Eurovision under sabbaten. Rabbinere og den ultraortodokse partialliansen United Torah Judaism reagerte på dispensasjonene under sabbaten og avlyste et planlagt regjeringsforhandlingsmøte med Likud i protest. I Jerusalem demonstrerte ultraortodokse jøder dagen før finalen, og israelske sikkerhetsstyrker pågrep flere demonstranter.

Shalva Band, som opptrådte i pausen under semifinale 2, trakk seg fra den israelske nasjonale finalen av samme årsak. Dersom de hadde blitt Israels representanter, ville den religiøse gruppen ha måttet opptre på generalprøven fredag kveld og dermed brutt sabbaten.

Tekniske problemer under showene

Under den første semifinalen opplevde Kan et dataangrep fra ukjente hackere som påvirket direktestrømmingen over internett. Hackerne klarte en kort periode å vise anti-israelske budskap i strømmen, blant annet: «Israel er ikke trygt, bare vent og se», og «Fare for rakettangrep, søk dekning». Hendelsen ble gransket av EBU, og Kan kunngjorde at problemet ble ordnet raskt, og at få hadde sett hackernes meldinger på skjermen. Dataangrepet rammet kun strømmingen over internett, ikke tv-signalene til tv-kanalene som sendte showet.

Flere tv-kanaler i Europa melde imidlertid fra om ulike tekniske utfordringer under kringkastingen av semifinale 1. Nederland og Nord-Makedonia mistet tidvis kontakten med sine kommentatorer, mens den polske kringkasteren TVP måtte erstatte sin kommentator i Tel Aviv med en person i Warszawa. Tyskland og Storbritannia mistet signalet på tampen av sendingen, mens France Télévisions opplevde lydproblemer under Portugal og Belgias opptredener.

Problemer under Norges juryprøve

Under Norges juryprøve i kvelden før finalen, ble KEiiNO rammet av tekniske problemer. Bildet gikk i svart to ganger, og da bildet kom tilbake, var en kameramann i bildet. NRK klaget hendelsen inn for EBU og ba om at KEiiNO måtte få opptre på nytt foran juryene. EBU avviste imidlertid klagen.

Belarus' jury

Noen timer før finalen 18. mai bekreftet Den europeiske kringkastingsunion (EBU) at den belarusiske juryen hadde blitt diskvalifisert fra å stemme i finalen. Årsaken var at flere av jurymedlemmene hadde avslørt hvem de stemte på i semifinale 1, noe som er brudd på reglene. I stedet ble de belarusiske jurypoengene i finalen avgitt basert på et aggregert resultat godkjent av EBU. I finalen ga Belarus sine 12 jurypoeng til Israel – det eneste landet som ga Israel jurypoeng. Flere fans mente de belarusiske poengene ble gitt «bakvendt», altså at sisteplassen i det aggregerte resultatet fikk 12 poeng, nest sisteplass fikk 10 poeng, og så videre. Fire dager etter finalen bekreftet EBU at dette var tilfelle. Feilen skyldtes en «menneskelig svikt», og feilen ble korrigert. Jon Ola Sand sa i forkant av juryavstemningen at de hadde et gyldig resultat, men resultatet ble altså endret senere. Det korrigerte resultatet fikk ingen innvirkning på topp fire, men Sverige gikk opp fra sjette- til femteplass, på bekostning av Norge. Det var også flere store endringer i resultatene fra 7. til 25. plass.

Belarus' «jurypoeng» hadde heller ingen poeng til nabolandet Russland. Den belarusiske musikkprodusenten Viktor Drobysj mente dette skadet forholdet mellom Belarus og Russland, og uttalte at han kom til å saksøke EBU for de beregnede jurypoengene. I det korrigerte resultatet ga Belarus imidlertid 1 poeng til Russland.

Stemmekrøll for jurymedlemmer

Etter at de detaljerte jurystemmene ble offentliggjort, kom det frem at to av dommerne kan ha rangert bidragene motsatt av det de skulle. I semifinale 1 hadde den tsjekkiske dommeren Jitka Zelenková rangert Portugal som sin favoritt og Slovenia på sisteplass – helt motsatt av resten av de tsjekkiske dommerne som alle hadde Slovenia på topp og Portugal sist. I finalen endret Zelenkovás rangering seg fullstendig, da hun plutselig hadde Slovenia på sjetteplass. Hverken Zelenková, den tsjekkiske kringkasteren Česká televize (ČT) eller EBU har bekreftet at hun rangerte sangene motsatt av det hun skulle. Dersom dette var tilfelle, ville Polen ha kvalifisert seg til finalen i stedet for Belarus. Den svenske dommeren Lina Hedlund gjorde tilsynelatende samme feil. I semifinalen hadde hun Nederland og Sveits på sisteplass, men i finalen rangerte hun dem plutselig på topp. Hverken Hedlund, Sveriges Television (SVT) eller EBU kommenterte hendelsen.

Det samme skjedde i 2016, da den danske dommeren Hilda Heick misforsto poengsystemet og rangerte sangene motsatt av hva hun skulle. Bommerten gjorte at Ukraina fikk 12 poeng fra Danmark i stedet for Australia.

Postkort fra Golanhøydene og Øst-Jerusalem

I sendingene ble hvert av bidragene introdusert med en såkalt postkort-video, en kort introduksjonsvideo, der den respektive artisten eller artistene danset med israelske dansere på ulike steder i Israel. Noen av postkortene var imidlertid spilt inn i Øst-Jerusalem og Golanhøydene som er okkupert av Israel. FN anerkjente per 2019 ikke disse stedene som en del av Israel. Bruken av de okkuperte områdene i postkortene møtte kritikk fra flere hold. Professor i religionsvitenskap Dag Øistein Endsjø kritiserte bruken og stilte spørsmål ved om EBU, artistene selv og fjernsynsselskapene de representerte, var klar over bruken av de okkuperte områdene før sending av finale og semifinaler.

Pro-palestinske protester og reaksjoner

Under finalen var det flere tilfeller av protester knyttet til Israel-Palestina-konflikten. På slutten av Madonnas pausenummer, snudde to av danserne hennes seg mot publikum; den ene med et israelsk flagg på ryggen, den andre med et palestinsk flagg på ryggen. Danseren med det palestinske flagget på ryggen, var norske Mona Berntsen. Opptrinnet fikk ingen konsekvenser for henne, men Berntsen ble stående i avhør på Ben Gurion-flyplassen i 90 minutter som følge av hendelsen. Flagg-stuntet var ikke klarert med EBU eller Kan, og EBU ga Madonna beskjed om at konkurransen skulle være en ikke-politisk hendelse.

Islands deltakere Hatari holdt også opp palestinske flagg da de mottok seerpoengene under avstemningen. Produsentene kuttet raskt bildet, og stuntet ble møtt med piping og buing fra publikum i salen og kritikk i israelsk presse. Den islandske delegasjonslederen og kringkasteren RÚV sa de ikke visste om hendelsen på forhånd, men EBU varslet at hendelsen kunne få konsekvenser for Island. En avgjørelse om straff ble tatt under et EBU-møte i juni. Island ble til slutt idømt en bot på 5000 euro. Som en reaksjon på hendelsen tildelte også bakkepersonellet på Ben Gurion-flyplassen bandmedlemmene i Hatari «de dårligste setene» på flyet da de sjekket inn to dager etter finalen.

Parallelt med finalen i Tel Aviv arrangerte palestinere en alternativ fire timer lang konsert, Globalvision, i Betlehem, Haifa, London og Dublin. Målet med protestkonserten var ifølge arrangørene å minne folk om konflikten mellom Israel og palestinerne. De norske artistene Unni Wilhelmsen, Sofian Benzaim og Nosizwe deltok i konserten i Betlehem.

Kommentatorer og poengopplesere

De fleste landene som kringkastet konkurransen, hadde egne kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne hjemme. Under er en oversikt over kommentatorer og poengopplesere ved Eurovision Song Contest 2019:

Kommentatorer for ikke-deltakende land

Andre utmerkelser

I tillegg til det offisielle vinnertrofeet, ble det delt ut flere priser og utmerkelser i forbindelse med konkurransen. Blant dem var den offisielle Marcel Bezençon Awards og den fan-baserte Barbara Dex Award. I tillegg holdt de internasjonale Grand Prix-klubbene, OGAE, en avstemning over sine favorittlåter i forkant av konkurransen.

Marcel Bezençon Awards

Marcel Bezençon Awards ble først delt ut under Eurovision Song Contest 2002 og er en utmerkelse til de beste sangene i finalen. Prisen ble innstiftet av Christer Björkman og Richard Herrey. Utmerkelsen er oppkalt etter konkurransens skaper, Marcel Bezençon, og deles ut i tre kategorier: presseprisen, artistprisen og låtkskriverprisen. Prisene ble offentliggjort like før finalen.

OGAE

Organisation Générale des Amateurs de l'Eurovision (forkortet OGAE), stiftet i 1984, er et internasjonalt nettverk av over 40 Grand Prix-klubber. Hvert år i forkant av konkurransen holder de ulike klubbene avstemning over det aktuelle årets bidrag. Hver klubb sender deretter inn sin topp ti-liste med poeng 1–8, 10 og 12 til OGAE. Under er den endelige topp fem-listen basert på stemmene fra 3500 medlemmer i 45 OGAE-klubber:

Barbara Dex Award

Barbara Dex Award er en uoffisiell og humoristisk fan-pris som deles ut av det belgiske nettstedet songfestival.be. Utmerkelsen tildeles den verst kledde artisten, ut fra stemmene til fans og besøkende på siden. Prisen er oppkalt etter den belgiske artisten Barbara Dex, som i et egensydd plagg kom på sisteplass i 1993. Under er topp fem-listen som ble stemt frem av fansen i 2019:

Se også

• Eurovision Song Contest
• Eurovision Choir of the Year 2019
• Junior Eurovision Song Contest 2019
• Melodi Grand Prix 2019
• Adresse Tel Aviv

Referanser

Eksterne lenker

• Konkurransen i 2019
• Eurovision Song Contests nettside