Koreakrigen

Koreakrigen var en væpnet konflikt som varte fra 25. juni 1950 til 27. juli 1953 da en våpenhvile trådte i kraft. Teknisk sett pågår konflikten fremdeles ettersom det aldri ble etablert en varig fredsavtale etter at kamphandlingene opphørte. En deklarasjon om fred ble signert mellom de to koreanske statene 4. oktober 2007 og målet er å erstatte våpenhvilen med en fredsavtale. De to nåværende lederne av Sør- og Nord-Korea møttes til toppmøte i 2018 for å diskutere en mulig varig fredsavtale.

Konflikten var geografisk begrenset til den koreanske halvøy og omfattet to parter. På den ene siden stod Nord-Korea støttet av Kina og Sovjetunionen, mens den andre siden bestod av Sør-Korea støttet av en USA-ledet FN-styrke.

Bakgrunn

Militær spenning

I henhold til avtalen fra desember 1945 trakk både USA og Sovjetunionen ut sine styrker i 1949. Samtidig argumenterte både Syngman Rhee og Kim Il-sung for at Korea skulle bli gjenforent under deres politiske system. Gjennom både 1949 og tidlig i 1950 var det militære sammenstøt langs 38. breddegrad. Josef Stalin var imidlertid tilbakeholden med å gi nordkoreanerne støtte for en militær aksjon med sør. Men i hele perioden ble de militære styrkene bygget opp og styrket med koreanere som hadde utført tjeneste i det kinesiske Folkets frigjøringshær.

Politisk spenning fram til nye krigshandlinger

Utover våren 1950 var det store politiske massemønstringer og politisk relaterte demonstrasjoner i sør, hvilke ble brutalt slått ned av Syngman Rhees politistyrker. Myndighetenes utstrakte maktbruk som svar på urolighetene indikerte at politisk overtakelse i sør via infiltrasjon og agitasjon ville være en vanskelig oppgave. Kombinert med at de militære styrkene i sør ble stadig sterkere, gjorde dette at Kim Il-sung mente at de ikke kunne vente lenger med en militær aksjon sørover. Stalin godkjente dette til slutt og lovet materiell støtte.

Aktive krigshandlinger

Krigsutbrudd

25. juni 1950 gikk nordkoreanske styrker over den 38. breddegrad og inn i Sør-Korea, støttet av et intenst bombardement. 135 000 soldater støttet av til sammen 242 stridsvogner, hvorav 150 sovjetiske T-34, og 180 fly avanserte de hurtig mot en langt svakere motstander på rundt 98 000 soldater med dårligere utstyr, hvor de manglet blant annet stridsvogner, angrepsfly og panservernvåpen. Det var heller ingen utenlandske soldater stasjonert i landet da angrepet kom. Allerede om ettermiddagen 28. juni var den sørkoreanske hovedstaden Seoul inntatt.

Kamphandlingene skapte umiddelbart en stor flyktningestrøm, men mange av flyktningene ble drept av kamphandlingene.

FNs intervensjon

Flertallet i FNs sikkerhetsråd, med Sovjetunionens representant fraværende, vedtok allerede samme dag som invasjonen fant sted, en henstilling til regjeringen i Pyongyang om å trekke sine tropper tilbake. Det skjedde ikke, og samme dag gikk USA til aksjon for å støtte Sør-Korea.

De sørkoreanske styrkene ble presset ned til den sørøstlige kystbyen Busan. Der ble FN-styrkene forsterket, og et motangrep ble igangsatt med en ilandsetting av marinestyrker ved Incheon utenfor Seoul. Dette kuttet de allerede sterkt belastede nordkoreanske forsyningslinjene og tvang dem til en rask retrett.

Da FN-styrkene, ledet av den amerikanske generalen Douglas MacArthur, krysset den 38. breddegrad, ble det advart mot å rykke for langt inn mot den kinesiske grensen, både fordi dette ville kunne provosere fra kinesisk militært engasjement, og vinteren i disse fjellstrøkene kunne by på tøffe forhold.

MacArthur avviste fullstendig muligheten for kinesisk militær innblanding, og selv etter trefninger med kinesiske tropper ble FN-styrkenes meldinger om dette avvist av hovedkvarteret for FN-styrkene, plassert i Japan.

Kinas inngripen

I november 1950 dukket de første kinesiske troppene opp i felten, og Kinas engasjement økte betydelig etter hvert. Vinteren satte inn for fullt, og de amerikanske styrkene i dette området var ikke utstyrt for å møte slik ekstrem kulde som de ble utsatt for. Mange frøs i hjel, og kineserne feide over de forkomne amerikanske styrkene. En storstilt og vellykket evakuering fra de mest utsatte områdene ble gjennomført og reddet FN-styrkene fra et totalt nederlag i nord.

De kinesiske tapene var samtidig helt enorme. Etter at en del arkiver er blitt tilgjengelige i Folkerepublikken Kina kan det påvises at dette i stor grad skyldes Mao Zedongs detaljstyring fra Beijing. For ham var politiske og diplomatiske poenger av førsterangs interesse, og store tap var ikke noe vesentlig problem for ham. Den kinesiske overkommandant general Peng Dehuai mente at en langsommere fremrykning som ikke tynnet ut styrkene ved fronten og ikke forlenget forsyninglinjene så raskt ville ha ført til man nådde sine mål, om enn senere. Men i drakampene mellom ham og Mao kom han som regel til kort. Kildene viser at det også oppstod friksjon mellom Mao og Stalin, ettersom sovjeterne utstyrte og trente Folkets frigjøringshærs flystyrker. Måten krigen ble ført på gjorde flystyrkene mindre effektive enn de kunne ha vært; de hadde sin fulle hyre med å patruljere over Yaluelven og hadde for lang vei frem til fronten til å gi virkningsfull kampstøtte til de kinesiske bakkestyrke.

Spørsmål om atomvåpen

MacArthur ville stoppe den kinesiske fremrykningen ved bruk av atomvåpen, men president Harry S. Truman ga ikke tillatelse til dette. MacArthur gikk da ut med sterk kritikk mot presidenten og ble deretter avsatt som øverstkommanderende.

Frontlinjen flyttet seg både sørover og nordover, men sommeren 1951 stabiliserte FN-styrkene sine stillinger noe nord for den opprinnelige grensen. Områder i øst ble tilføyd Sør-Korea, som samtidig mistet kontrollen over en kyststripe i vest.

Våpenhvile

Bidrag etter land

Norges bidrag

623 norske kvinner og menn tjenestegjorde i forskjellige roller tilknyttet feltsykehuset i Korea – kalt «Norwegian Mobile Army Surgical Hospital» (NORMASH). Sykehuset ble offisielt åpnet 19. juli 1951, i Uijongbu nord for Seoul. Senere ble det flyttet til Tongduchong nærmere fronten. Omtrent halvparten av de som tjenestegjorde i Korea var medisinsk personell, mens den andre halvparten bestod blant annet av vaktsoldater og andre militære i ulike typer støttefunksjoner.

Sykehuset behandlet i løpet av tiden i Korea nærmere 90 000 pasienter, og det ble utført nesten 10 000 operasjoner. Arbeidspresset varierte med kampene ved fronten, i perioden rett før våpenhvilen var de spesielt intense: i juni 1953 ble det utført 173 operasjoner i løpet av 73 timer.

Feltsykehuset ble i Korea fram til 10. november 1954. Norges innsats i Korea ble senere videreført i sivile former gjennom et skandinavisk samarbeid om å drifte et sykehus i Seoul. I samarbeid med Sør-Korea og FN, ble National Medical Center åpnet i 1958. I 1971 ble det overlatt til koreanske myndigheter.

To soldater omkom under tjenesten i NORMASH. Den tidligere kompani Linge-soldaten Arne Christiansen døde i 1952 og Brita Reisæter døde i 1954.

Norge bidro også med penger til de allierte, og etablerte sammen med Danmark og Sverige sykehuset National Medical Center som ble åpnet i 1958.

Påstander om en hemmelig norsk tropp stridende soldater i Korea i 1952

I 2014 ble det påstått at en tropp stridende norske soldater i all hemmelighet ble sendt til Koreakrigen. Påstandene stammer fra en Arne Andersen som tjenestegjorde som stormpioner i pionertroppen i Støttekompaniet i 1. bataljon i Tysklandsbrigaden i 1952 (Brigade 521). Andersen og hans tropp skal ifølge påstandene ha blitt sendt til Korea i perioden juni til oktober samme år. Påstandene ble senere omtalt av Knut Kjosås i en artikkel i Klassekampen i 2018, og i en masteroppgave utgitt i 2017, samt i Høiland og Bjaalands Stay Behind, bind 2, fra 2024. Andersens påstander står således i kontrast til den dokumenterte norske politikken om å unngå at det skulle sendes stridende soldater til krigen, blant annet forklart ved Hærens ressursmangel, og behovet for å bygge opp det hjemlige forsvaret etter andre verdenskrig.

Andersens påstander blir tilbakevist i en redegjørelse fra Forsvaret. Noen av funnene viser for eksempel at et påstått originalt dokument angående amerikanske medaljer ikke er et ekte dokument. Dokumentet inneholder en rekke faktiske feil som ikke ville forekommet dersom de var utstedt fra det amerikanske forsvarsdepartementet (se bildet til høyre for medaljeteksten gjengitt i Kjosås' masteroppgave).

Bronze Star-sertifikatet

Undersøkelser sannsynliggjør at teksten som er gjengitt her er en modifisert avskrift av teksten fra et ekte Bronze Star Medal sertifikat, for eksempel en medalje tildelt staff sergeant Alfred Moses i 1969 - også signert av general Gettys.

1. "Executive order" dateringen skulle på tidspunktet vært "5 February 1944", eller fra 1962 "24 August 1962".
2. "Given under my hand" datoen, kan ikke være før datoen som oppgis i "executive order" delen lenger opp. Medaljen kan ikke overrekkes før medaljen er besluttet opprettet eller tildelt.
3. Signaturen til generalmajor Gettys er umulig, Gettys var major i Napoli i 1952, han ble utnevnt til generalmajor tidligst rundt 1968.

Samtlige feil skaper tre ulike selvmotsigelser. Det fremstår høyst sikkert at skrivet er en forfalskning gjennomført av en person som ikke har kunnskap om utformingen av et faktisk Bronze Star sertifikat. Det virker for eksempel sannsynlig at dateringen "24 August 1962" har blitt endret til "24 December 1952".

Reiseruten

Reiseruten Andersen oppgir å ha benyttet, med avgang 6. juli 1952 fra Frankfurt am Main og inneholder også flere anomalier og ulogiske påstander. Punktlisten under er transkribert fra et angivelig originalt håndskrevet ark, med avreise og ankomststed, dato og flytypen i parentes.

• Frankfurt a.m. 07. juni 1952 (USAF DC4)
• Bari 7. juni 1952 (USAF DC4)
• Ankara 7. juni 1952 (USAF DC4)
• Karachi (RAF CL4)
• Chittagong 8. juni 1952 (RAF CL4)
• Bangkok 8. juni 1952 (RAF CL4)
• Saigon 8. juni 1952 (RAF CL4)
• Manila 9. juni 1952 (USAF B52-RS)
• Tulagi 9, juni 1952 (USAF B52-RS)

De mest fremtredende er at Andersen hevder at hans tropp ble flydd til Tulagi på Salomonøyene i et amerikansk B-52 bombefly. B-52 ble følgelig ikke benyttet til troppetransport, og var heller ikke operativt og introdusert i tjeneste før i februar 1955. Samt at de skal ha blitt deployert til Korea fra nevnte øygruppe som med sine 5500 kilometer fra krigsteateret ikke ble benyttet som en transporthub under krigen, Sasebo i Japan var den viktigste havnen som ble benyttet av USA og FN under krigen.

Tidslinjen i Tysklandsbrigaden i 1952

Undersøkelsene Forsvaret har foretatt viser også at Andersen har beskrevet sin tjeneste og plasserer seg selv fysisk i Tysklandsbrigaden fra mai til oktober 1952. Hans presise beskrivelser passer meget godt med det faktiske utdannings- og øvelsesprogrammet som hans tropp gjennomgikk i brigaden.

• 1. bataljon øvde på Putlos treningsfelt i perioden 18.-31. mai.

Andersen skriver: "Midt på natten, uten forvarsel, fikk vi få dager senere utryknings og opplastningsordre for transport til de forente nasjoners internasjonale øvingsleir ved Putlos"

• Pionertroppen i 1. bataljon var i periodene 9.-14. juni og 29. juni - 5. juli i Hameln sammen med ingeniørkompaniet for å trene på sprengingstjeneste og overgang av vassdrag på Weser.

Andersen skriver: "Etter kortkurset havnet vi så i Hameln, til blant annet fartøysøvelser på Weser sammen med britiske og amerikanske spesialavdelinger [...] Selv ble jeg skadet under en overgangsøvelse på Weser, og måtte tilbringe noen dager i et lasarett..."

• 1. bataljon øvde i Harz i perioden 1.-15. juli.
• Hele Brigade 521 øvde på Brilon-feltet i perioden 1.-15. august.
• Hele Brigade 521 øvde på Sennelager i perioden 16.-31. august.

Andersen skriver: "Før vi dro til Sännlager, ble vi plutselig skikket til to, tre steder nede i Harzfjellene".

• Brigade 521s hovedmanøver og avsluttende øvelse Skandia III ble gjennomført i perioden 18.-23. september. Her ble pionertroppen i 1. bataljon avgitt 15/19 Hussars, en britisk avdeling som holdt til i samme område som brigaden.

Andersen skriver: "[han deltok i] en større feltmanøver i Vest-Tyskland før avdelingen ble skipet hjem og dimittert" og videre "Så kom hva jeg vel får kalle mitt store øyeblikk i uniform. Jeg ble fremkalt til major Michael Salomonsen som uten særlig forhåndsvarsler framstilte meg for en britisk Hussar-offiser...". 

Andersen beskriver eksempelvis meget detaljert også hvordan han var vitne til at hans medsoldat Kåre Anders Nilsen ble drept og en annen medsoldat såret i mageregionen den 24. september 1952. Navnene på de involverte som er oppgitt er feil, men de originale ulykkesrapportene etter hendelsen levner ingen tvil om at Andersen beskriver dødsfallet til Kåre A. Nilsen og en annen medsoldat. Detaljene stemmer meget godt overens med tanke på tidspunkt på døgnet, hendelsesforløpet, årsaken til ulykken og skadene på de involverte.

"Vi, norske amatører utsett til å være Monty-hussarenes kommandosoldater. [...] I nedkjølingen etter oppvisningen [for forsvarsminister Langhelle] mistet vi plutselig brutalt to mann til. Trolig takket være en defekt håndgranat. Bjørn Nilsen fra Nittedal ble drept på stedet, mens Jan Stokkstad fra Brummundal ble sterkt kvestet i mageregionen"

Andersen omtaler også flere andre detaljer om blant annet kortere kurs og øvelsene han deltok i under tiden i Tyskland.

Detaljene som presenteres av Forsvaret, tilsier at historien om at Norge sendte en tropp hemmelige stridende soldater til Koreakrigen i 1952 ikke kan stemme. Andersen beskriver på egen hånd en rekke detaljer fra hans avdelings tjeneste i Tysklandsbrigaden, og to påståtte originaldokumenter fremstår som oppdiktede mange år i etterkant av 1952. De nordmenn som kjempet i krigen, og hvis tjeneste kan dokumenteres, var for det meste vervede soldater i det amerikanske forsvaret.

Krigen i populærkulturen

• Broene ved Toko-Ri
• M*A*S*H (roman)
• MASH (film)
• M*A*S*H (TV-serie)
• Taegukgi (sørkoreansk film)

Se også

• Norwegian Mobile Army Surgical Hospital
• Jerntriangelet

Referanser

Eksterne lenker

• (en) Korean War – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Korean War – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) Den kalde krigens barn, bakgrunnsartikkel fra NRK.no
• (no) «Dette er konflikten på Korea-halvøya», bakgrunnsartikkel fra Aftenposten
• (en) 60th Anniversary of the Korean War Commemoration Committee
• (en) Truman Museum & Library: The Korean War Arkivert 13. juni 2010 hos Wayback Machine.
• (en) un.org: Security Council Resolutions - 1950
• (sv) Ericson Wolke. Lars, Koreakriget 1950–53. Populär historia, nr. 6, 2008