Jerusalem (hymne)

Jerusalem er en patriotisk engelsk hymne etter et dikt av William Blake (1757–1827) fra 1804 og tonsatt av Hubert Parry (1848–1918) i 1916. Diktet er også kjent fra den innledende strofen: And Did Those Feet in Ancient Time. Sangen er mye brukt i England.

Siden England ikke har noen offisiell nasjonalsang, er Jerusalem, sammen med «God Save the King/Queen» og «Land of Hope and Glory» benyttet som uoffisiell nasjonalsang.^{[trenger referanse]} Det er av flere foreslått at sangen skal bli Englands offisielle nasjonalsang, og det konservative parlamentsmedlemmet Daniel Kawczynski foreslo dette for Det britiske parlamentet 18. oktober 2006.

Tekst

Teksten stammer fra forordet til Blakes episke dikt Milton, a Poem fra 1804, og etterfulgte denne teksten som begynte med «The Stolen and Perverted Writings of Homer & Ovid: of Plato & Cicero, which all Men ought to contemn: ...».

Diktet er inspirert av den apokryfe historien om den unge Jesus som fulgte med Josef fra Arimatea til Glastonbury i det sørvestre England via en nærliggende romersk havn. Denne historien knytter seg også til Johannes' åpenbaring 3:12 og 21:2, som beskriver Jesu gjenkomst og etableringen av Det himmelske Jerusalem.

Blakes tekst

Under teksten skrev Blake et bibelsitat: «Would to God that all the Lord's people were Prophets, Numbers chapter 11, verse 29». («Om bare alt Herrens folk var profeter!, Fjerde Mosebok 11:29».

Tolkning

Den vanligste tolkningen er at Blake forutsetter at et besøk av Jesus til England i dag ville gi England et forbigående himmelsk skjær, i kontrast til de «dark Satanic Mills» fra den industrielle revolusjon og dennes ødeleggelse av naturen og menneskelige forbinder. Dette diktet innførte uttrykket «dark Satanic Mills» i det engelske språk. Denne tolkningen er knyttet til skjebnen til Albion melmølle i London, den første større fabrikkbygning i byen. Denne lå i Southwark og bygget i 1786, ikke langt fra hvor Blake bodde. Fram til fabrikken ble ødelagt av brann etter bare fem år i 1791, som kan ha vært påsatt, hadde den tatt arbeidet fra mange tradisjonelle møllere. Protestantene mot møllen kalte den «satanisk» og beskyldte eierne for å jukse med melet og på bekostning av de tradisjonelle, britiske produsentene. En samtidig illustrasjon fra brannen viste en djevel på huk over bygningen.

I stedet for å hevde det historiske faktum om Jesu besøk i England, stiller i stedet Blake fire spørsmål. Men diktet forutsetter at om det har vært, eller ikke har vært guddommelig besøk i England, i så fall ville det ha vært et himmelsk skjær i England.

Bruk

Diktet var lite kjent i det følgende århundre etter at det ble skrevet, fram til det ble tatt med i den patriotiske antologien The Spirit of Man redigert av poet laureate Robert Bridges og gitt ut i 1916, på en tid da den patriotiske stemningen var nedadgående på grunn av de store britiske tapene under første verdenskrig og den gryende oppfatningen om at det ikke var noen ende på krigen i sikte.

Da Bridges under de krevende tidene for britene fant et dikt som kunne «stramme opp den nasjonale stemningen slik at man med glede ville akseptere alle nødvendige ofre» og spurte Hubert Parry å lage musikk til diktet til kampanjemøter. Bridges ba Parry å lage «passende, enkel musikk til Blakes strofer - musikk som publikum vil kunne plukke opp og synge med», og la til at dersom Parry ikke kunne gjøre det selv, ville han kunne spørre George Butterworth.

Parrys tonsetting

I sin tilpasning av Blakes dikt til en unison sang, brukte Parry et to-strofeformat, hvor hver av disse besto av åtte linjer av Blakes originale dikt. Han brukte også en firetakts innledning til hvert vers, og en koda (hale), som en ekko av sangens melodiske motiv, og sanger blir alltid framført med disse «ekstra» passasjene. Videre ble ordet «these» erstattet med «those» (før «dark Satanic Mills»).

Parry fikk etter hvert betenkeligheter med at sangen ble benttett i ultra-nasjonale kontekster, og skrev blant annet til Francis Younghusband i mai 1917 for å få støtte til å trekke den tilbake, men situasjonen ble reddet av Millicent Fawcett da hun kunne informere om at sangen også ble tatt i bruk av National Union of Women's Suffrage Societies, og hun ba om å få bruke den på en støttekonsert for dem 13. mars 1918. Dette oppmuntret Parry til å lage en full orkestrering av sangen, som til da bare hadde vært arrangert for orgel og vokal. Parry ble svært glad da Fawcett spurte om de kunne bruke sangen som sin hymne, og han ga National Union of Women's Suffrage Societies alle opphavsrettigheter og inntekter fra sangen. Da denne organisasjonen ble lagt ned, ble rettighetene overført til Women's Institutes, som hadde disse rettighetene til sangen falt i det fri i 1968.

Sangen ble opprinnelig kalt «And Did Those Feet in Ancient Time», og de første utgitte notene hadde denne tittelen. Endringen til «Jerusalem» ser ut til å ha kommet i forbindelse med støttekonserten i 1918, og notene til Parrys orkestrering. På Parrys manuskript er den tidligere tittelen overstrøket og erstattet med «Jerusalem» med en annen håndskrift. Parry selv refererte imidlertid alltid til sangen med dens første tittel. Han markerte i notene at første verset skulle bli sunget av en kvinnelig solist, men dette skjer sjelden i dagens framføringer. Edward Elgar laget en ny orkestrering for fullt orkester i 1922 for den klassiske musikkfestivalen i Leeds. Elgar likte sangen og ville utvilsomt ikke likt at hans orkestrering i ettertiden skulle overskygge Parrys egen, og dette skyldes i første rekke at det er Elgars orkestrering som i dag benyttes ved BBCs Last Night of the Proms, til tross for at da Malcolm Sargent introduserte sangen til dette arrangementet, brukte han Parrys versjon.

Som engelsk nasjonalsang?

Kong Georg V hevdet etter å ha hørt den orkesteret versjonen første gang at han foretrakk «Jerusalem» framfor den britiske nasjonalsangen «God Save the King», og «Jerusalem» blir ansett for å være Englands mest populære patriotiske sang. Det har vært flere forslag om å gi den status som nasjonalsang for England, da England ikke har noen offisiell nasjonalsang og bruker den britiske nasjonalsangen «God Save the King/Queen», som også er en uoffisiell nasjonalsang, ved noen anledninger, særlig innen idrett som engelske landskamper i fotball. Innen andre idrettsgrener blir også «Jerusalem» benyttet, for eksempel er sangen den offisielle hymnen for England and Wales Cricket Board, selv om «God Save the Queen» ble sunget før Englands kamper i 2010/2011. Spørsmålet om nasjonalsang har vært diskutert i Det britiske parlamentet uten at det har kommet noen avklaring, og det er opp til det enkelte engelske særforbundet å bestemme hvilken sang de vil bruke for sin idrett.

Siden parlamentet ikke har avklart situasjonen, gjennomførte det engelske laget til Samveldelekene i 2010 en meningsmåling for å få avklart hvordan publikum stilte seg til hvilken sang som skulle brukes ved medaljeseremonier ved engelske seiere. I denne undersøkelsen fikk «Jerusalem» oppslutning fra 52 % foran «Land of Hope and Glory» (som hadde vært brukt siden 1930) og «God Save the Queen».

Som salme

Til tross for at musikken ble komponert som en unison sang, har «Jerusalem» blitt benyttet av en rekke kirker og sunget som avsluttende salme i engelske katedraler, kirker og kapeller, særlig på St. Georgs dag 23. april. En rekke kirker synger den også på «Jerusalemsøndagen» som i den anglikanske kirke verden rundt feirer den hellige byen, og blir også brukt i noen episkopale kirker i USA.

Dette til tross, er ikke sangen offisielt godkjent som en salme i Den engelske kirke, da den strengt tatt ikke er en bønn til Gud, som det hevdes er en forutsetning for å være en salme. Av denne grunn er det en rekke kirker i England som ikke bruker sangen

Allikevel ble den brukt som salme under bryllupet mellom prins William av Wales og Kate Middleton i Westminster Abbey Sangen ble også valgt til åpningen av Sommer-OL 2012 i London, mens «God Save The Queen» ble sunget under flaggheisingen da dronningen var til stede.

Emerson, Lake & Palmer

Den engelske progressive rockegruppen Emerson, Lake & Palmer hadde i 1973 en versjon av sangen med tittelen «Jerusalem» på deres album Brain Salad Surgery. Innspillingen av denne sangen var også den første med en Moog synthesizer type Apollo, den første polyfone synthesizer, og var under innspillingen fortsatt bare en prototype

Da «Jerusalem» ble gitt ut som singel, nektet BBC å spille den på radioen og mente at det ikke var seriøs musikk, noe bandet oppfattet som uttrykk for gammeldagse og bakstreverske holdninger i BBC.

Ulike framføringer

Parrys populære tonsetting har ført til hundrevis av ulike innspillinger, både tradisjonelle kor-arrangementer og nye tolkninger av allerede kjente musikkartister. Noen av de mest kjente:

• Den blir årlig sunget av flere tusen ved avslutningen av BBCs promenadekonserter Last Night of the Proms i Royal Albert Hall og samtidige Proms in the Park-arrangementer rundt i landet.

• I likhet med «The Red Flag» blir den sunget ved avslutningen av Labour Party årlige landsmøter.

• Den blir sunget før den engelske rugby-ligaens årlige finalekamp, sammen med «Abide with Me», og foran Super League Grand Final.

• Den engelske progressive rockegruppen Emerson, Lake & Palmer hadde i 1973 en versjon av sangen med tittelen «Jerusalem» på deres album Brain Salad Surgery, og med en live-versjon på oppfølgeren Welcome Back My Friends to the Show That Never Ends... Ladies and Gentlemen fra året etter.

• The Waterboys har tatt med versene ved liveframføringer av deres Savage Earth Heart.

• Siden 2004 har den blitt brukt som hyllest til det engelske landslaget i cricket, og blir spilt før hver av deres kamper. Den blir også jevnlig sunget av rugby union-publikum.

• En innspilling av Grimethorpe Colliery Band ble benyttet i medaljeseremoniene hver gang en engelsk utøver vant gull i Samveldelekene 2010.

• Den var en av tre salmer som ble sunget i bryllupet til prins William av Wales og Kate Middleton.

• På en konsert i Royal Albert Hall den 4. juli 2009 framførte Jeff Beck en versjon sammen med sitt daværende turnéband (Vinnie Colaiuta, Tal Wilkenfeld og Jason Rebello), med David Gilmour som gjesteartist.

• Under en opptreden i Glastonbury i juni 2011 inkluderte Bono fra U2 et av versene i deres sanger «Where The Streets Have No Name» og «Bad». Da han ble intervjuet etter konserten, sa han at det var en hyldest til Glastonburys historiske betydning.

• Den ble brukt i åpningsseremonien for Sommer-OL 2012 i London og var en inspirasjonskilde for flere av segmentene i seremonien, som ble ledet av Danny Boyle. Den er med på albumet med musikken fra seremonien, Isles of Wonder.

Film og teater

Linjen «Bring me my chariot of fire» var inspirasjonskilden for filmtittelen Chariots of Fire. En kirkeforsamling synger «Jerusalem» ved filmens avslutning. Sangen er et av sporene på albumet fra filmen, der den blir sunget av Ambrosian Singers, delvis lagt over av en komposisjon av Vangelis. En uvanlig vri er at den blir sunget med fire stemmer, som om det var en virkelig hymne, til tross for at Parry skrev den som en unison sang. Filmens arbeidstittel var «Running», til manusforfatteren Colin Welland så TV-programmet Songs of Praise om kristne salmer, hvor «Jerusalem» ble presentert og Welland besluttet å endre filmtittelen.

Sangen er brukt i en rekke filmer og TV-serier, blant annet Fire bryllup og en gravferd, How to Get Ahead in Advertising, The Loneliness of the Long Distance Runner, Kalenderpikene (både film og teater), Star Trek: Deep Space Nine, Goodnight Mister Tom, Peep Show, Women in Love, The Man Who Fell to Earth, Circle (Eddie Izzard), Shameless og Monty Python's Flying Circus.

Referanser

Eksterne lenker

• «Jerusalem» for orgel og kor
• «Jerusalem» for kor og fullt orkester
• «Jerusalem» i Emerson, Lake & Palmers versjon
• Melodien kan finnes hos The Cyber Hymnal