Olga Bjoner

Olga Bjoner (født 10. desember 1887, død 25. juni 1969) var en norsk nasjonalsosialist med bakgrunn fra bondebevegelsen. Hun dannet det første bondekvinnelaget og var leder for NS Kvinneorganisasjon under andre verdenskrig i Norge.

Liv og arbeid

Bakgrunn

Olga Haaland var datter av lærer Jakob Haaland og Georgine Camilla Bendixen som var en aktiv kristen med et levende engasjement i Sjømannsmisjonen. Datteren tok middelskoleeksamen med gode karakterer, også i engelsk og tysk, og var flink nok til å vikariere i lese- og ferdighetsfag ved Askim middelskole. Deretter dro hun til Hobøl, der hun vikarierte ved flere skoler. Som vikar på Bråte skole bodde hun på skolen og drev også kveldsundervisning for eldre elever. Bjoner fikk ord på seg som en dyktig og engasjert lærer, og organiserte i tillegg pianoundervisning og sangkor. I 1912 giftet hun seg med den 8 år eldre bonden på Øvre Bjoner, Jørgen Bjoner, farbror til den kjente sopranen Ingrid Bjoner.

Bondekvinnebevegelsen

Olga Bjoner var formann i bondekvinnebevegelsen fra 1921 til 1940. Hun startet i 1921 det første bondekvinnelaget. Da hun forlot bevegelsen, telte den 500 lag og 25 000 medlemmer. Bjoner var en etterspurt foredragsholder i 1930-årene og redaktør av bondepressens kvinnesider.

Da Peder Kolstad dannet Bondepartiregjeringen i 1931, var Olga Bjoner på tale som statsråd. Hun ville i så fall blitt den første kvinnelige statsråd i Norge. Når det ikke ble noe annet, ble det blant annet begrunnet med hennes bosted, at man kunne ikke ha både statsministeren og en statsråd fra Østfold i samme regjering.^{[trenger referanse]}

Betzy Kjeldsberg var leder for Kvinneorganisasjonenes komité for kostholdsmesser, og i mai 1936 ble Olga Bjoner valg til nestleder. Samme høsten skaffet hun seg en ettroms hybel i Fagerborgveien 48 i Oslo for å gjøre pendlerlivet sitt enklere. Våren etter flyttet hun til en liten leilighet i femte etasje i nybygde Bygdø allé 20. Med okkupasjonen fikk hun ønsket sitt oppfylt om leilighet øverst, i niende etasje, da engelskmannen i nr 902 rømte landet. 

I juni 1938 fikk hun et cruise med «Wilhelm Gustloff» til Lisboa og Roma som den første av 200 gjester og 800 andre passasjerer. Hitlers søster var også om bord: «Men hun vakte ingen større interesse,» skrev Bjoner. «Jeg tror tyskerne betrakter sin elskede fører som helt isolert fra sine nærmeste(...)Han tilhører sitt folk, ikke sin familie.» 

Virke i Nasjonal Samling

Landssvikdommen

Olga Bjoner fikk i landssvikoppgjøret etter andre verdenskrig seks års fengsel, et erstatningskrav på 15 000 kroner og ti års rettighetstap. Det siste medførte at hun ikke fikk stemme ved valg, fikk ikke mulighet til å inneha offentlig stilling og kunne ikke drive en bedrift som trengte offentlig konsesjon. Aktor nedla påstand om 12 års fengsel, men dette ble redusert grunnet alder og sykdom. Hun hadde i tillegg tilbragt 720 døgn i varetekt.

Hun opplevde både å bli trakassert og sjikanert i Bredtveit fengsel, noe som brøt henne ned helsemessig.

Botsfengselets lege Jon Leikvam skrev i april 1948 til høyesterettsadvokat J.C. Heuch Bugge at det gikk sterkt inn på ham at mange ble «straffet for sin idealistiske innstilling, særlig frontkjemperne og ikke minst de som ytet bidrag til Frontkjemperkontoret, Røde Kors-søstre og fl.» Han følte seg delvis ansvarlig og lei seg for at han ikke kunne hindre dette. I februar samme år hadde dr Leikvam undersøkt Olga Bjoner og funnet at hun led av myokarditt og ryggplager fra spondylose. Hun var også ustø, gikk med stokk, og han erklærte henne soningsudyktig. Ffengselslege Augusta Rasmussen på Bredtveit tilsidesatte dr Leikvams erklæring og avviste at Bjoner led av hjertesykdom eller depresjon, og skrev at Bjoners helsetilstand på tross av gikt var «bra». Først 11. november 1948 fikk sønnen Sigurd hente sin mor hjem. Da hadde hun sonet ferdig sine 1.026 dager.

Etterkrigstiden

Hennes selvbiografi fra 1955 er et bittert oppgjør med rettsoppgjøret etter krigen. Bjoner selv hadde et stort ønske om forsoning. I Folk og Land skrev hun 21. mars 1952: «Vi som sluttet oss til NS kan gjerne innrømme at det under okkupasjonen ble begått store feil og meget urett på mange måter.» Til sin brevvenn pastor Eystein Poulsen i Vikersund skrev hun 18. mai 1956: «Vist gjorde jeg feil mange ganger under okkupasjonen, meget kunne vært løst på en annen måte, jeg unnskylder ikke det, meget mer kunne jeg gjort for mine ulykkelige landsmenn, men i selve hovedsaken står jeg uten anger.» I 1956 kom lederen for troppen som arresterte henne i 1945 og ba om tilgivelse, mens mange blant bygdefolket hadde snudd og fikk det beste forhold til Bjoner-familien igjen, noe som gjorde livet mye lettere for henne.

Bjoners bror Alf Haaland (1890-1964) var Milorg-leder, men han og søsteren forble venner livet ut. Alf bodde i Steinkjer, og ble hedret som krigshelt og ridder av 1. klasse av St. Olavs orden; senere ble han tildelt en svenske Vasaordenen for sin innsats for kraftutbyggingen i begge land.

I oktober 1967 sto hennes siste innlegg i Folk og Land, under overskriften «Håp likevel!» I mai 1969 ble hun kjørt alvorlig syk til Askim sykehus og døde 25. juni 1969. Hun er gravlagt på Hobøl kirkegård.

Bibliografi

• Landskvindernes krav, propagandaskrift, medvirkende (Norges Kvinders Trykkeri, 1925).
• Kommunismen og kvinnene, propagandaskrift (Moss, 1941).
• Den Nye tid, propagandaskrift, medvirkende (J.M. Stenersen, 1941).
• Den norske kvinne og den nye tid i Heim og Samfund, propagandaskrift, medvirkende (NSKs propagandaavdeling, 1941).
• Også vi når det blir krevet ... , propagandaskrift, medvirkende (Blix forlag, 1942).
• Norske røster. Inntrykk fra Tyskland, propagandaskrift, medvirkende (Stenersen, 1942).
• Mot lysere tider. Artikler og taler, propagandaskrift, medvirkende (Viking, 1943).
• Dette har hendt. Et tidsbilde, selvbiografi (Eget forlag, 1955).

Litteratur

• Meyer, Bjørn Steinar Førerkvinnen (biografi) Commentum Forlag, 2017

Referanser

Eksterne lenker

• Husmortime. Året som gikk i våre foreninger. Av Olga Bjoner, sendt NRK radio den 18. januar 1938.
• (en) Olga Bjoner – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Artikkel om kvinner og landssvik i Kilden Arkivert 10. november 2013 hos Wayback Machine.