Vestfronten på Nidarosdomen

Vestfronten med alle sine skulpturer var det siste som ble fullført ved restaureringen av Nidarosdomen. Dette er domkirkens hovedfasade og den rikeste siden av kirken. Restaureringen av vestfronten pågikk fra 1901 til 1969, og siste statue ble satt opp i 1983. Denne delen av kirken er også den yngste av den opprinnelige konstruksjonen, erkebiskop Sigurd Eindrideson la ned grunnsteinen til vestfronten i 1248. Mye tyder på at veggen ikke var komplett da kirken brant i 1328. De opprinnelige planene for vestfronten er ikke kjent, men man antar at den aldri ble ferdigbygget etter disse planene. Man antar likevel med sikkerhet at det var planlagt en skjermfront (screenfront) mot vest. Skjermfrontene var ofte rektangulære, og skulle være en slags avslutning for å «skjule» resten av kirken. Engelske katedraler fra samme tidsepoke, blant andre Lincoln, Wells og Salisbury, har slike skjermfronter. Vestfronten har tre portaler, og er flankert av to mindre tårn på hver side av skjermfronten.

Rekonstruksjon

(Se utdypende artikkel: Restaureringen av Nidarosdomen)

Vestfronten var blant de mest ødelagte delene av Nidarosdomen da restaureringen av kirken begynte i 1869. Samtidig var den blant de delene av kirken som var mest komplisert, svakest dokumentert og vanskeligst å rekonstruere. Utgangspunktet var så dårlig at mange fagpersoner gikk imot tanken om restaurering av vestskipet med vestfronten. Rekonstruksjonen av vestfronten skulle også bli den delen av restaureringen som vakte mest debatt.

Hvor mye av vestfronten som ble bygget etter brannen i 1328 og senere branner, finnes det lite dokumentasjon på. Den eldste kjente avbildningen av vestfronten er et stikk av J. M. Maschius (ca. 1630–1678) fra 1661, som viser to hele etasjer og deler av tredje etasje. Mye tyder på at det har vært et vindu i tredje etasje, som på Lincolnkatedralen. Her er det innfelt et spissbuet rosevindu i høygotikk. Skriftlige kilder dokumenterer at Nidarosdomen også skal ha hatt et slikt rosevindu:

«…derfore haffuer oc kong Oluff kyrre ladit bygge i gaffuelen paa domkircken en stadselig roos, som haffuer verit med det beste guld forgylt.»

skriver Absalon Pederssøn Beyer (1528–1575) rundt 1560 . Gunnar Danbolt (1940–) siterer en annen kilde fra 1500-tallet i sin bok Nidarosdomen, fra Kristkirke til nasjonalmonument, 1997:

«...af kirkegavlen, som derhos staar, en stor rose av sten, som var al forgylt, og derudi var indsat en stor karbunkelsten, saa at naar solen sken derpaa, da kunde ingen feste sine øjne derpaa for det glans, som deraf stod.»

Det finnes en slik «karfunkelsten» (eldre betegnelse på alle røde edelsteiner) i sentrum av rosevinduet i dag. Den skal symbolisere Kristus.

Arkitekt Christian Christie

Siden man hadde lite dokumentasjon på hvordan vestfronten hadde sett ut, oppsto det en heftig diskusjon da restaurering av vestskipet ble aktuelt i 1903. Domkirkearkitekt Christie (1832–1906) var motstander av at veggen skulle ha skjermfront fordi dette stred mot gotikkens ellers praktiske og funksjonsorienterte struktur. På hans skisse fra 1903 hadde heller ikke vestfronten noe rosevindu, noe han også fikk kritikk for. Restaureringen av vestfronten ble imidlertid ikke igangsatt før han døde i 1906.

Arkitekt Olaf Nordhagen

Etter Christies død ble det arrangert en arkitektkonkurranse om utformingen av vestfronten, og den delte førstepremien gikk til Olaf Nordhagen (1883–1925) og Henrik Bull (1864–1953). I 1909 ble Nordhagen ansatt, og hans skisse til vestfront fra 1913, som inneholdt både skjermfront, rosevindu og sidetårn, ble godkjent av Stortinget. I 1915 gjorde han imidlertid radikale endringer i tegningene, samtidig som historikeren Macody Lund foreslo et helt annet system for vestfronten og vestskipet, basert på det gylne snitt. Denne «systemstriden» førte til store forsinkelser i restaureringsarbeidene, helt til en internasjonal ekspertkommisjon forkastet Macody Lunds system i 1923. I 1930, fem år etter Nordhagens død, var derfor bare de tre første etasjene og rosevinduet ferdig.

Arkitekt Helge Thiis

I 1929 ble det arrangert en ny arkitektkonkurranse, og forslaget som vant, Kongespeilet, var utført av Helge Thiis (1897–1972). Dette startet siste fase i restaureringen av vestfronten. Thiis ble tilsatt som domkirkearkitekt, en stilling han hadde fra 1930 til sin død i 1972. Han mente at arbeidet med vestfronten ble mer en kunstnerisk oppgave ut fra gotikkens ånd og form, og ut fra kirken som helhet, enn en rekonstruksjon. Arbeidene hans har mye til felles med Nordhagens godkjente skisse, og utgjør vestfronten slik den framstår i dag.

Konstruksjon

Thiis kom fram til at fronten måtte bygges opp etter et rytmisk proporsjonssystem: «De sittende statuer har samme høyde som første billedrekke, de dype nisjene som annen billedrekke, og i høyden fra gesimsbåndet under kongeetasjen opp til spissen av buene går hele underetasjens høyde igjen.» Den rektangulære skjermfrontens grunnlinje er utformet etter prinsippene i det gylne snitt. De to søylene på hver side av rosevinduet er plassert i forhold til dette prinsippet, det samme er plasseringen av de horisontale etasjedelerne mellom andre og tredje og mellom tredje og fjerde vindusåpning. Disse linjene er mest synlige på sidetårnene. Rektangelets grunnlinje danner også grunnlinjen i en likesidet trekant med toppunkt i vestfrontens gavl, om sto ferdig 1963. Rosevinduet danner en sirkel i trekanten. En sirkel i en likesidet trekant blir ofte ansett som symbol for «Guds øye».

Rosevinduet

Ingen av Nidarosdomens opprinnelige glassmalerier var i behold da restaureringsarbeidene startet i 1869. Grunntanken var å gjenreise kirken i gotisk stil, og nye glassmalerier skulle også ha middelalderske motiver. I 1907 vant arkitekten Gabriel Kielland (1871–1960) en konkurranse om nye malerier til Nidarosdomens søndre tverrskip. Kielland leverte imidlertid forslag til samtlige av kirkens vinduer, og fikk oppdraget med å lage glassmaleriene. Malerienes ikonografiske billedspråk ble utarbeidet i samarbeid med Oluf Kolsrud (1885–1945), professor i kirkehistorie. Motivene er fra bibelhistorien og helgenlegender, og rosevinduets motiv som er vendt mot solnedgangen (vest), symboliserer dommedag. Rosevinduets grindverk er tegnet av domkirkearkitekt Olaf Nordhagen, og selve rosen er bygd opp omkring en åttefoldsymmetri som innerst deler seg slik at rosen får 16 blad.

Rosen uttrykker hvordan alle ting går ut fra Kristus og tilbake til ham ved dommedag. I midten er det en rød karfunkelstein (edelsten), som skal symbolisere Kristus. Ut fra denne stråler gule flammer på blå bunn. I enden av hver flamme er det engler, syngende og spillende på øvre halvdel og seksvingede på nedre halvdel. I den ytterste ringen er det engler med domsbasuner rett over midten, rett under, rett til høyre og rett til venstre. Mellom domsenglene er de fire evangelistsymbolene. Øverst til venstre: Matteus som en engel med skriftrull. Øverst til høyre: Johannes som en ørn. Nederst til høyre: Lukas som en okse. Nederst til venstre: Markus som en løve. Ellers består rosevinduet av ornamentikk. Glassmaleriet består av over 10 000 biter. Rosevinduet var en gave fra Norges kvinner til Olavsjubiléet i 1930, det ble ferdigstilt samme år og regnes som Kiellands mesterverk.

Skulpturene

Skulpturene på dagens vestfront er basert dels på Maschius' stikk, dels på gjetning og dels på fri fantasi. Veggen skal opprinnelig ha vært flankert av to sidetårn og skal ha hatt rekker med skulpturer. De få av dem som har overlevd, viser tydelig fransk innflytelse, spesielt fra katedralen i Reims. Men man vet ikke hvor mange rader med skulpturer det opprinnelig var - bare den nederste rekken stod igjen etter brannene og forfallet i senmiddelalderen og de fem gjenværende skulpturene var i dårlig forfatning. Disse befinner seg nå i museet i Erkebispegården. Arbeidet med skulpturene, som alle er modellert av norske billedhoggere, startet i 1929. Skulpturene avbilder både bibelske og historiske personer.

De to nederste rekkene med statuer på vestfronten ble foreslått av professor Oluf Kolsrud i 1928, med støtte i Maschius’ stikk. Han var kirkehistorisk rådgiver for restaureringen, og utarbeidet en ikonografisk plan for skulpturene. Thiis’ forslag til statuene i «kongeetasjen» – uten historisk belegg - ble godkjent i 1935. Man antok at middelalderens skulpturer ofte var modellert etter levende forbilder, og dette ble også gjort i stor utstrekning for de nye skulpturene. Således skal for eksempel biskop Sigurd ha lånt ansiktstrekk fra dikteren Aasmund Olavsson Vinje, og Kristofer Leirdals statue av Erkeengelen Mikael på toppen av nordre vesttårn sies å ha ansiktet til Bob Dylan, inspirert av Dylans motstand mot Vietnamkrigen.

Over kongerekken, på toppen av hver søyle som skiller hver nisje med konge/profetskulpturer, finner vi mindre anfengerfigurer. 12 av disse symboliserer hver sin måned i året og er modellert av Odd Hilt i 1937–38. Figurene er i gotisk stil og fremstiller forskjellige gjøremål. Kun en av dem er en kvinneskikkelse, dette er «Eplehøstende pike» som representerer september. Figurene er opptil 150 cm høye, men har klare former, og er derfor tydelige. Originale månedsfigurer fra middelalderen finner vi på flere større europeiske katedraler, spesielt franske.

Midtaksen på vestfronten domineres av Kristus, som jo Nidarosdomen er viet til. Den representerer stammen i et tre, og rekkene med skulpturer skal være greinene på treet. Nederst i midtaksen er en skulpturgruppe med motiv fra korsfestelsen – den korsfestede Kristus, modellert av Wilhelm Rasmussen. Over rosevinduet finner vi et relieff med samme tema som motivet i vinduet, dommedag – den dømmende Kristus. Relieffet er utformet av Stinius Fredriksen. Øverst på vestfrontens gavl er det er relieff med Kristus i triumf – den forklarende Kristus, utformet av Kristofer Leirdal. Om disse skriver Danbolt i sitt verk om Nidarosdomen:

«Korsfestelsen representerer frelsens mulighet. I dommedag blir det klart hvordan denne muligheten er benyttet. Og 'Kristus i triumf' skal gi oss et glimt av den himmel som utgjør virkeliggjørelsen av frelsens mulighet. Slik er det Trosbekjennelsens annen artikkel, Kristusdelen, som her er risset opp.»

Fra midtaksen brer skulpturene seg ut til hver side. Øverste rekke viser Kristi åndelige og legemlige stamfedre. Midterste rekke viser Utdrivelsen av Paradiset i motsetning til Bebudelsen på hver side av rosevinduet, norske helgener og deres dyder. Nederste rekke viser apostlene, i tillegg til helgener og konger som har spredd budskapet videre ut i Europa.

Ellers er vestfronten overstrødd med mindre skulpturer av hoder, masker, vannspyere, rennebærere, parapetfigurer, engler og gargoyler. Det er en hel fauna av bjørner, esler, elefanter, fugler, griffer og padder. Denne rikdommen skal uttrykke Guds skaperverk. I tillegg finner vi relieffer, ornamenter, buer og søyler med rikt utformede kapitéler. Det sies at «intet menneskelig øye kan nede fra jorden nå alle de rike detaljer som kirken rommer» (Helge Thiis, Nidarosdomen i billeder, 1974).

Mange av landets fremste billedhoggere arbeidet med vestfrontens skulpturer over flere tiår.

Liste over skulpturer

Øverste rekke: Gammeltestamentlige konger og profeter

Litteratur

• Adresseavisen, Nidaros katedralens gjenreisning, en hundreårig prosess, særtrykk av Adresseavisen 4/10 1969
• Bakken, Arne, Nidarosdomen – en pilegrimsvandring, Aschehoug, Oslo 1997, ISBN 82-03-22186-6
• By, Sverre, Nidarosdomen, Fabritius og sønners forlag, Oslo 1946
• Danbolt, Gunnar, Nidarosdomen, fra Kristkirke til nasjonalmonument, Andresen og Butenschøn, Oslo 1997, ISBN 82-7694-024-2
• Ekroll, Øystein, Nidaros domkirke og erkebispegården, Nidaros domkirkes restaureringsarbeiders forlag, Trondheim 1995, ISBN 82-7693-015-8
• Ekroll, Øystein, Nidarosdomen – Vestfrontens skulpturer, Nidaros domkirkes restaureringsarbeiders forlag, Trondheim 2006, ISBN 82-7693-061-1
• Gunnarsjaa, Arne, Nidaros Domkirke og dens arkitektoniske symbolspråk, Religion og livssyn nr. 4, 1986 s. 5 – 11
• Havgar, Torgeir Jebsen, Glassmaleriene i Nidarosdomen, Nidaros og Trøndelagen, Trondheim 1973
• Irgens Larsen, B., De gotiske skulpturer i Trondheim Domkirke, Oslo 1963
• Kirkhusmo, Anders, red. (1972), Trondheim i 1000 år, F. Bruns Bokhandels forlag, Trondheim 1972
• Mathisen, Henrik, Domkirken i Trondhjem og det norske folk, Oslo 1926
• Nidaros domkirkes restaureringsarbeider, Hvem er hvem på vestfronten, folder, Trondheim 2005
• Schütz, Bernhard, Great Cathedrals, Harry N. Abrams Inc., New York 2002
• Schønning, Gerhard, Beskrivelse over Dom-Kirken i Throndhjem 1762, Trondheim 1762 og 2004, ISBN 82-519-2007-8
• Suul, Torgeir, Nidarosdomen – glassmaleriene, Nidaros domkirkes restaureringsarbeider, Trondheim 1983, ISBN 82-90536-00-3
• Suul, Torgeir, Nidarosdomen – Vestfrontens skulpturer, Trondheim 1980, ISBN 82-7693-036-0
• Thiis, Helge, Nidarosdomen i billeder, F. Bruns bokhandels forlag, Trondheim 1974

Referanser

Eksterne lenker

• (en) West front of Nidaros Cathedral – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Nidarosdomen.no