Lagtingsvalget på Færøyene 2011

Lagtingsvalget på Færøyene 2011 ble avholdt den 29. oktober 2011. På Færøyene bestemmes valgdatoen av statsministeren, men kan ikke være senere enn fire år etter forrige valg. At valget ble lagt til en lørdag, var angivelig for å bidra til høyere valgdeltagelse. Valgdeltagelsen ble omsider tilsvarende 86,6 %.

Valget ble utskrevet av statsminister Kaj Leo Johannesen den 27. september 2011, i en tid preget av dyp splittelse i Sjálvstýrisflokkurin, noe fremgang for det nye partiet Framsókn på bekostning av blant andre Tjóðveldi, samt et godt folketingsvalg og gode meningsmålinger for Sambandsflokkurin. Tidspunktet ble derfor ansett som gunstig for regjeringspartiene Sambandsflokkurin og Javnaðarflokkurin med støttepartier. At stemmesankerne Edmund Joensen og Sjúrður Skaale ble valgt til Folketinget, kunne derimot bli en ulempe for regjeringspartiene i lagtingsvalget.

Valget betydde til sist en fremgang for Sambandsflokkurin, Fólkaflokkurin og Framsókn på bekostning av samtlige andre partier, i første rekke Tjóðveldi.

Lagtingets 33 medlemmer velges gjennom personstemmer på partilister i én valgkrets. Det er mulig å stemme kun på partilisten, men nesten alle velgere pleier å gi en personstemme.

Partier

Til valg stilte de etablerte partiene Fólkaflokkurin, Sambandsflokkurin, Javnaðarflokkurin, Sjálvstýrisflokkurin, Tjóðveldi og Miðflokkurin, foruten det nye partiet Framsókn. Ettersom Framsókn og alle de etablerte partiene ble representert på Lagtinget, ble syv eller flere partier representert for første gang etter lagtingsvalget 1994.

Fagpedagogene Elin Tausen og Jógvan Philbrow forsøkte å samle det nødvendige antallet underskrifter for å stille til valg med egen liste. Den 14. oktober skrev Tausen og Philbrow i en pressemelding at de ikke ville stille liste allikevel, uvisst hvorfor. Zakarias Wang ytret et ønske om å stille en liste, hvis mål var å likestille festebønder og husmenn med odelsbønder. Etterhvert ble denne ideen skrinlagt med henvisning til at likesinnede stilte som kandidater for andre partier. Dette til tross for at ingen partier viste Wang sin støtte dengang han fremmet saken for Lagtinget.

Valgresultater

De 10 med flest personstemmer

1. Kaj Leo Johannesen (Sb.), 1 979
2. Annika Olsen (Ff.), 1 344
3. Aksel V. Johannesen (Jv.), 1 204
4. Høgni Hoydal (Tj.), 1 054
5. Jacob Vestergaard (Ff.), 1 048
6. Bárður Nielsen (Sb.), 872
7. Bjørn Kalsø (Sb.), 704
8. Poul Michelsen (Fr.), 581
9. Rósa Samuelsen (Sb.), 480
10. Alfred Olsen (Sb.), 473

Regioner, byer og store bygder

Etter valget

Landsmøte i Sjálvstýrisflokkurin

Striden i Sjálvstýrisflokkurin hadde sin årsak i flere forhold, men handlet grunnleggende om politisk veivalg. Kári P. Højgaard representerte en fløy av håndverkere og sjøfolk fra bygdene, mens Kári á Rógvis mer urbane og akademiske fløy ønsket å søke tilbake til partiets røtter og fokusere mer på forfatningen. Sistnevnte fløy var i mindretall blant partiets medlemmer og velgere. Redaktør Árni Gregersen i Dimmalætting mente at Sjálvstýrisflokkurin med stor sannsynlighet kunne bli stående uten representasjon på Lagtinget for første gang siden perioden 1943–1946.

Den opprinnelige planen i Sjálvstýrisflokkurin var å avvikle ekstraordinært landsmøte med formannsvalg den 20. oktober, ordinært landsmøte den 25. oktober samt ekstraordinært landsmøte med formannsvalg den 31. oktober. Den sittende formannen, Kári á Rógvi, hadde i praksis trukket seg fra alle verv i begynnelsen av oktober, og nestformannen Højgaard hadde ytret ønske om å stille, men Kári á Rógvi ønsket å sitte frem til det siste ekstraordinære landsmøtet.

Sjálvstýrisflokkurin har en bestemmelse om at partiets formann må være lagtings- eller regjeringsmedlem. Jógvan Skorheim ville utfordre Højgaard om formannsvervet på det siste ekstraordinære landsmøtet, dersom han ble innvalgt på Lagtinget, noe han ikke ble. Sjálvstýrisflokkurins landsstyre gjorde det etterhånden klart at det ikke vil være formannsvalg før etter lagtingsvalget. Kári P. Højgaard ble valgt til formann, som eneste mulige kandidat, skjønt Skorheim senere kom inn på Lagtinget som varamedlem for Højgaard, som ble innenriksminister.

Formannsvalg i Fólkaflokkurin

Valget kunne også få innvirkning på sammensetningen i Fólkaflokkurins ledelse. Tidligere innenriksminister Annika Olsen hadde lansert sitt kandidatur til formannsvervet i partiet. Sittende formann Jørgen Niclasen hadde uttalt at han ville fortsette, hvis partiet ønsket det.

En av partiets veteraner, Óli Breckmann, pekte på at Olsens store popularitet blant velgerne legitimerte hennes ambisjon, og at hun kunne styrke Fólkaflokkurins stilling i Tórshavn-området betydelig. I Tórshavn fikk Fólkaflokkurin 14,1 % av stemmene i folketingsvalget og 17,3 % i lagtingsvalget. Tradisjonelt har Suðurstreymoy vært Fólkaflokkurins sterkeste bastion ved siden av Norðoyar. Breckmann mente at partiets oppslutning i hovedstaden var så nedslående, at det var behov for drastiske tiltak. Medlemmer av lagtingsgruppen reagerte på Breckmanns innblanding i saken, og Niclasen mente at Breckmann aldri hadde støttet ham.

I Fólkaflokkurin velges formannen av en «partiledelse» – bestående av lagtingsgruppen, to representanter fra hver velgerforening samt eventuelle ministre – etter forslag fra partiets lagtings- og regjeringsmedlemmer. Den 26. november ble Niclasen gjenvalgt som formann med 17 stemmer, mens 10 stemte blankt, etter at lagtings- og regjeringsmedlemmene innstilte på Niclasen fremfor Olsen med seks mot fem stemmer.

Regjeringsforhandlinger

Valgresultatet gav et klart borgerlig flertall, og selv om blokkpolitikk er et relativt ukjent fenomen i færøysk politikk, tok flere til orde for en ren borgerlig regjering. Sambandsflokkurin innledet til forhandlinger med de øvrige borgerlige partiene, Fólkaflokkurin, Framsókn, Miðflokkurin og Sjálvstýrisflokkurin, og regjeringspartneren fra Kaj Leo Johannesens første regjering, Javnaðarflokkurin, ble raskt tilsidesatt. Sambandsflokkurin og Fólkaflokkurins avholdenhet til selvstyrespørsmålet og ultimatum om en konservativ linje i etiske spørsmål gjorde at Framsókn avslo å tre inn i regjeringen.

Den 14. november presenterte Sambandsflokkurin, Fólkaflokkurin, Miðflokkurin og Sjálvstýrisflokkurin et felles regjeringsgrunnlag, hvor spesielt den økonomiske politikken ble viet mye oppmerksomhet. Partiene ønsket blant annet å innføre flat skatt med et bunnfradrag på 65 000 danske kroner, i tillegg til å reformere pensjonssystemet fra nyttår i 2013. Samme dag ble den nye regjeringen utnevnt. Den er den første rene borgerlige regjeringen på Færøyene siden Pauli Ellefsens regjering i 1985. Etter å ha gjennomført sine skatte- og pensjonsløfter, har regjeringens holdning til privat finansiering av Skálafjarðartunnilin blitt viet mye oppmerksomhet. Saken medførte at Sjálvstýrisflokkurins trakk sin parlamentariske støtte knappe to år etter tiltredelsen.

Se også

• Liste over færøyske lagtingsmedlemmer 2011–2015

Referanser

Litteratur

• Reistrup, Høgni og Skorini, Stefan í (red.) (2011). Valið og valdið – ein tvørskurður av løgtingsvalinum 2011. Vestmanna: Sprotin. ISBN 978-99918-71-74-5. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)