Rettsoppgjør etter holocaust

Rettsoppgjør etter holocaust var en serie rettsprosesser som helt eller delvis omhandlet medvirkning til holocaust under andre verdenskrig. Rettsoppgjørene skjedde i regi av de allierte okkupasjonsmaktene i Tyskland straks etter krigen, det skjedde i regi av tyske myndigheter etter at Forbundsrepublikken (Vest-Tyskland) fikk suverenitet og det skjedde i de landene som var berørt av folkemordet.

Rettsoppgjøret er særlig kjent for Nürnbergprosessen (hovedprosessen mot topplederne) samt de etterfølgende prosessene i den tyske byen Nürnberg, blant annet Einsatzgruppenprosessen. Einsatzgruppeprosessen omfattet 24 ledere fra Einsatzgruppen og var den eneste av Nürnbergprosessene som kun omhandlet holocaust. Disse lederne ble i praksis tiltalt for over 1 million mord. Andre saker ble gjennomført blant annet i Auschwitzprosessen og Majdanekprosessen i Polen.

De fleste forbrytere fra nazistenes krigføring ble aldri stilt rettslig til ansvar. En stor del av de som ble dømt til fengselsstraff slapp ut lenge før tiden. Simon Wiesenthal arbeidet med å spore opp forbrytere fra holocaust, blant andre Josef Mengele.

Offentlig henrettelse var gått ut av bruk i det meste av Europa før 1900. Ved rettsoppgjøret etter andre verdenskrig ble dødsdømte i flere land henrettet offentlig. For eksempel ble Kurt Daluege og Karl Hermann Frank hengt fremfor et stort antall fremmøtte i Praha. Arthur Greiser ble hengt offentlig utenfor sin egen villa. Henging var tradisjonelt brukt for alminnelige kriminelle, mens militære anså det som uverdig og foretrakk å bli skutt. For eksempel Wilhelm Keitel, Alfred Jodl og Hermann Göring ønsket å dø som soldater.

Straks etter krigen var det i regi av de allierte og de enkelte frigjorte landene en periode med intensiv straffeforfølgelse av nazister. Etter at de to tyske statene var etablert i 1949 kom en fase med benådninger og amnesti og mot slutten av 1950-årene var det nesten ingen nazister i fangenskap noe sted i Europa. Denne fasen ble fulgt av en tredje fase med reaksjon mot det som ble oppfattet som en moralsk og juridisk svikt ved benådninger og amnestier. I denne tredje fasen ble det innledet en serie nye rettsprosesser særlig i Vest-Tyskland. Sentralkontoret for etterforskning av nazistiske forbrytelser ble etablert i denne perioden. I noen andre land ble også gjennomført saker blant annet mot Klaus Barbie i Frankrike.

Rettsoppgjøret etter krigen hadde en tendens til å ta for seg ett åsted og en gruppe offer om gangen. For eksempel ble ikke forbrytelsene under Aksjon T4 sett i sammenheng med forbrytelsen Aksjon Reinhardt og forbrytelser i Italia utført av de samme personene.

Bakgrunn

Holocaust

Holocaust var folkemord på jøder gjennomført av det nasjonalsosialistiske Tyskland og samarbeidende regimer fra 1941 til 1945. Holocausts gjerningsmenn tok livet av omkring 6 millioner jøder.

Den systematiske utryddelsen av jødene begynte i form av massehenrettelser to dager etter invasjonen av Sovjetunionen (Operasjon Barbarossa) 22. juni 1941. Massakrene på sovjetisk område inkludert de baltiske landene ble utført ved skyting av flere Einsatzgruppen som fulgte rett etter fremrykkende tyske militærstyrker (Wehrmacht og Waffen-SS). Den systematiske utryddelsen fortsatte i utryddelsesleirer i det okkuperte Polen, særlig i Auschwitz, Treblinka, Sobibór, Bełżec (utryddelsesleir), Kulmhof og Majdanek. I leirene ble jødene avlivet med gass og likene som regel brent. Omkring halvparten av de jødiske ofrene var polske og 1 million var sovjetiske borgere, og de fleste av disse var drept ved utgangen av 1942. Folkemord på jødene og andre folkegrupper foregikk i hovedsak i området som tilsvarer Polen, Hviterussland, Ukraina, Moldova, Litauen og Latvia. Massedrap omfattet jøder i andre områder okkupert eller kontrollert av Tyskland: Nederland, Hellas, Jugoslavia, Frankrike, Belgia, Italia, Norge, Østerrike, Tsjekkoslovakia og selve Tyskland. Holocaust kulminerte med drap på de ungarske jødene i 1944 og evakuering av dødsleirene i det okkuperte Polen til arbeidsleirer i Tyskland (dødsmarsjene) mot slutten av krigen. Anslagsvis 200 000 personer utenfor Tyskland medvirket på en eller annen måte til gjennomføringen av holocaust.

Politisk og juridisk grunnlag

De allierte

Britiske myndigheter, med statsminister Winston Churchill og Lord Chancellor John Simon i spissen, ønsket å henrette ledende nazister som fredløse uten rettergang straks de var arrestert og identiteten bekreftet. På amerikanske side var det særlig Henry Morgenthau som støttet en slik summarisk prosess og han var særlig opptatt av holocaust (hans far hadde vært vitne til folkemordet på armenerne i 1915).

Morgenthau skisserte samtidig en plan for å gjøre Tyskland om til et jordbruksland uten militær og industriell kapasitet. Churchill og Roosevelt ønsket å unngå massakre på nazister og andre tyskere noe de mente ville undergrav det politiske og moralske formålet med oppgjøret. Sovjetiske ledere ønsket å henrette et stort antall tyske ledere for å ødelegge den tyske krigsmaskinen. Britiske ledere fryktet at et rettssak etter vestlig standard ville skape sympati med de tiltalte. Britiske myndigheter mente det var tilstrekkelig å straffeforfølge et titalls eller noen hundre.

Eksilregjeringene for okkuperte land erklærte i januar 1942 at et av de overordnete målene med krigen var å straffe de ansvarlige for nazistenes forbrytelser. Straffesakene skulle gå på en ordnet måte og gjaldt de som hadde gitt ordre om eller medvirket til forbrytelsene. I oktober 1943 erklærte de tre allierte at enhver tysk soldat eller partimedlem som var skyldige i overgrep, massakrer eller henrettelser skulle sendes tilbake til landet der ugjerningene ble begått slik at de skulle dømmes etter lovene i de frigjorte landet. Forbrytelser uten klar geografisk avgrensing skulle straffeforfølges i henhold til felles beslutning av de allierte. Dette var historisk nytt.

Omkring 100 000 tyske og østerrikske borgere har på en eller måte blitt straffet for medvirkning til nazistenes forbrytelser, av disse var over halvparten i Sovjetunionen. De allierte dømte 8812 tyskere og østerrikere ved domstoler i det okkuperte Tyskland. Vesttyske domstoler dømte 6495 for naziforbrytelser, østtyske domstoler (den sovjetiske okkupasjonssonen) dømte minste 12 000. Den tyske historikeren Norbert Frei anslår at nær 400 000 personer ble etterforsket. I Ungarn ble rundt 26 000 personer dømt for forræderi, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. I den tsjekkiske delen av Tsjekkoslovakia ble 32 000 stilt for retten og 700 ble henrettet for samarbeid med nazistene. I Nederland (i 1945) ble 95 000 internert som kollaboratører. Det anslås at 10 000-15 000 personer ble summarisk henrettet i Frankrike etter frigjøringen. Straffeforfølgelse av forbrytelser mot minoritetsgrupper som jødene underminerte majoritetsbefolkningens selvbilde som uskyldige ofre for den tyske okkupasjonsmakten.

Henry L. Stimson, USAs krigsminister, var uenig i Morgenthaus ide om summariske henrettelser av ledende nazister. I stedet ville Stimson at USA skulle medvirke i et internasjonalt tribunal for straffeforfølgelse av nazilederne. Stimson ble støttet av general George C. Marshall og av generalkrigsadvokat Myron C. Cramer.

Den amerikanske advokaten Murray C. Bernays, som under krigen tjenestegjorde ved hærens generalstab, foreslo å tiltale de ledende nazistene ikke bare for krigsforbrytelser, men også for en kriminell sammensvergelse om å gjennomføre forbrytelsene. Bernays foreslo videre at dersom en organisasjon ble bevist å være en sammensvergelse kunne alle medlemmene av organisasjonen dømmes basert på medlemskap alene. Med denne fremgangsmåten ville en rettssak være nok til å dømme flere hundre tusen. Bernays ideer ble innarbeidet i et forslag som Stimson, justisminister Francis Biddle og utenriksminister Edward Stettinius jr. la frem for Roosevelt i januar 1945. Disse tre var tilhengere av rettferdig rettssak av både moralske og politiske grunner, de mente også at en full rettsbehandling ville bidra til viktig dokumentasjon av nazistenes forbrytelser.

I april 1945 holdte høyesterettsdommer Robert H. Jackson en tale som innebar en støtte for Stimson. Jacksons plan var å tiltale nazilederne for sammensvergelse (engelsk: conspiracy) noe som gjorde det mulig å legge til grunn handlinger fra de kom til makten i Tyskland. Fordi det var vanskelig å bevise at Hitler og hans regimet hadde planlagt å utrydde jødene var det vanskelig å bruke sammensvergelse som grunnlag for tiltale mot de som var involvert i holocaust. William J. Donovan, sjef for OSS, foreslo i mars 1945 overfor presidenten at tyskerne selv burde rettsforfølge enkelte tyske krigsforbrytere i henhold til tysk lov fra før 1933.

I april 1945 holdte høyesterettsdommer Robert H. Jackson en tale som innebar en støtte til Stimson. I mai ble Jackson utnevnt til sjefsanklager på USAs side for hovedprosessen i Nürnberg. Jackson plan var å tiltale nazilederne for sammensvergelse (engelsk: conspiracy) noe som gjorde det mulig å legge til grunn handlinger fra de kom til makten i Tyskland. Fordi det var vanskelig å bevise at Hitler og hans regime hadde planlagt å utrydde jødene var det vanskelig å bruke sammensvergelse som grunnlag for tiltale mot de som var involvert i holocaust. William J. Donovan, sjef for Office of Strategic Services, foreslo i mars 1945 overfor presidenten at tyskerne selv burde rettsforfølge enkelte tyske krigsforbrytere i henhold til tysk lov fra før 1933.

Den britiske folkerettseksperten Hersch Lauterpacht medvirket på aktoratets side under Nürnbergprosessen og medvirket der til at begrepet crimes against humanity (forbrytelser mot menneskeheten) ble tatt i bruk. Lauterpacht samtalte i 1941 med Robert H. Jackson (på den tiden USAs justisminister) om mulig rettsforfølgelse av krigsforbrytere. Jackson]] reiste i juli 1945 til London for å arbeide med London-charteret. Jackson samtalte med Lauterpacht som foreslo begrepet crimes against humanity (på norsk oftest gjengitt som forbrytelse mot menneskeheten) for omfattende overgrep mot sivilbefolkningen. Betegnelsen skulle dekke mord, tortur og andre overgrep og var et nytt begrep i folkeretten. Begrepet ble tatt inn i London-charteret og i tiltalen mot ledende nazistiske forbrytere på initiativ av Jackson.

United Nations War Crimes Commission

United Nations War Crimes Commission (UNWCC) ble etablert i London i oktober 1943 på initiativ fra ni eksilregjeringer som mente det var behov for å straffeforfølge tyske krigsforbrytere. World Jewish Congress (WJC) arbeidet for at de allierte og UNWCC skulle justere definisjonen av krigsforbrytelse slik at det også inkluderte massemordet på jødene. WJC ønsket å få eksperter på jødiske forhold inn i kommisjonen; UNWCC ville ikke åpne for ikke-statlige aktører og ville heller ikke endre sitt eget mandat utover tradisjonell definisjon av krigsforbrytelse.

Moskva-konferansen 1943

Fra 1943 var de allierte bestemt på at lederne for aksemaktene skulle henrettes, men det var uavklart om det skulle skje summarisk eller etter rettssak. Sovjeterne og amerikanerne gikk etter hvert inn for rettsoppgjør, særlig etter at den allierte krigsforbryterkommisjonen ble etablert og Moskvakonferansen (1943) ble avholdt 30. oktober 1943. Churchill ville unngå rettssak mot topplederne i naziregimet fordi det ville bli politisert; han ville i stedet henrette dem summarisk. Amerikanerne ønsket et rettsoppgjør med regimet. Moskvaerklæringen av 1. november 1943 bestemte at mistenkte tyske krigsforbrytere skulle utleveres til det landet der forbrytelsen ble begått. Forbrytelser uten klar geografisk plassering skulle rettsforfølges av de allierte i fellesskap.

Moskva-erklæringen av 1. november 1943 bestemte at Hitler og andre toppledere («major war criminals») skulle rettsforfølges av de allierte. Britiske myndigheter betraktet jødenes skjebne og holocaust som underordnet i den militære kampen for Europas fremtid, og fryktet at særskilt fokus på jødene kunne sette alliansen med Stalin i fare og de kunne miste kontrollen over Midtøsten. Etter hvert som omfanget av holocaust ble tydelig kunne det ikke ignoreres av de allierte som ikke hadde et juridisk rammeverk til å håndtere en slik forbrytelse.

På bakgrunn av avtalen om utlevering av mistenkte bestemte USA at krigsforbrytelser ikke fikk innreise til landet. Det var likevel mange krigsforbrytere som reiste til USA, slo seg ned og ble mønsterborgere. Etter politisk press etablerte USAs justisdepartement en egen etat som overtok etterforskning av mistenkte krigsforbrytere fra immigrasjonsmyndighetene. En del antatt gjerningspersoner kom inn i USA i henhold til displaced persons act (lov om fordrevne personer). Loven var i praksis diskriminerende ved at utelukket mange overlevende fra konsentrasjonsleirene og samtidig inkluderte baltere, ukrainere og etnisk tyske fra Øst-Europa. Loven krevde at personen måtte ha ankommet en flyktningleir senest i desember 1945 noe som førte til at bare 10 000 jøder oppfylte kravene. Loven satte av en kvote på 30 % for gårdbrukere, noe som var ulempe for jøder som sjelden drev gård, men en fordel for etniske ukrainere der mange var landarbeidere. Loven la opp til innreise for etnisk tyske som hadde utvandret eller blitt fordrevet fra Øst-Europa til Tyskland. Amerikanske immigrasjonsmyndigheter hadde ikke kapasitet til bakgrunnssjekk som gjorde det mulig å skille ut nazister fra de omkring 1 million som ønsket innreise.

London-charteret av 1945

Clement Attlee vant det britiske valget i juli 1945 og hans regjering var mer villig enn forgjengeren til å samarbeide om straffeforfølgelse, særlig punktet «forbrytelse mot freden». Artikkel 6 i charteret for Nürnberg-tribunalet ble vesentlig omskrevet etter britisk og sovjetisk ønske. Disse endringene fjernet Bernays' opprinnelig forslag om at overgrep mot tyske borgere (særlig jøder) før krigsutbruddet også skulle legges til grunn som del av sammensvergelsen. Bernays' forslag om «forbrytelse mot menneskeheten» ble beholdt.

London-charteret (også kalt Nürnberg-charteret) av 8. august 1945 etablerte the International Military Tribunal (IMT) og fastsatte hvordan rettsforfølgelsen av major war criminals skulle foregå. Charteret omhandlet tiltale på grunnlag av forbrytelser mot freden, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. London-charteret for IMT avviste «ordre ovenfra» (engelsk: superior order) som grunnlag for frikjennelse, bare som formildende omstendighet.

Vest-Tyskland

Vesttyske domstoler la til grunn at det var grunnlovsstridig å dømme etter nye lover ifølge paragraf 103. Domstolene insisterte på å følge den tyske straffeloven av 1871 som fortsatt gjaldt under Det tredje riket da holocaust pågikk. Tiltaler mindre enn mord var foreldet i 1960 og det ble dermed betraktelig vanskeligere å tiltale og dømme noen for deltakelse i holocaust etter 1960: Det var ikke nok å bevise at personen hadde drept en person eller flere tusen. Domfellelse for mord (tysk: Mord) i motsetning til Totschlag krevde både at selve drapet måtte bevises og at gjerningspersonen hadde en «blodtørstig» sinnstilstand ved at motivet var seksuelt, grådighet, spesielt ondskapsfullt (grausam) eller gjort for å skjule en annen kriminell handling. Tysk høyesterett hadde definert blodtørst som «unaturlig glede ved å drepe». Ondskapsfullt drap ble også definert subjektivt ved at gjerningsmannen på en kaldblodig og nådeløs måte påførte særlig smerte.

Fordi drapene under holocaust i stor utstrekning ble utført systematisk og byråkratisk konkluderte tyske domstoler som regel med at kriteriet «kaldblodig og nådeløs» ikke var oppfylt. Dersom blodtørst ikke kunne bevises (selv om gjerningspersonen forsto at handlingen var ulovlig), så ville dommen være relativt mild. Vesttyske domstoler gjenvant sin juridiske autonomi fra okkupasjonsmaktene fra 1950 til 1955. De sluttet da å dømme for forbrytelser mot menneskeheten slik de tidligere var forpliktet til ifølge Det allierte kontrollrådets lov nummer 10 og gikk over til å behandle sakene som vanlige mord etter tysk straffelov (tysk: Strafgesetzbuch) av 1871. Ved Auschwitzprosessene i Frankfurt definerte domstolen de tiltalte som medvirkende gjerningspersoner og ikke som hovedpersoner, noe som ga relativt milde dommer.

Medvirkning

Tysk lov skjelnet mellom gjerningsperson (Täterschaft) og medvirkning (Gehilfe). For gjerningsperson ved mord var livstid i fengsel obligatorisk, mens de som medvirket kunne få en mild straff avhengig av formildende omstendigheter. I rettsoppgjør etter krigen benyttet dommerne alltid denne muligheten til lav straff for de som medvirket til drap. Domstolen hadde som utgangspunkt at det var rettferdig at medvirkning skulle gi mindre straff enn hovedgjerningsperson. I tillegg kan en generell motvilje mot rettsoppgjøret ha medvirket til milde straffer.

Den tyske høyesteretts såkalte Staschinski-kjennelse innebar at medvirkning forekommer når personen bør samarbeider eller hjelper til som et verktøy for en utenforstående vilje. Den tiltaltes subjektive tilstand i gjerningsøyeblikket ville dermed være avgjørende. En konsekvens av Staschinski-kjennelsen var at tjenestemenn på lavere nivå ofte bare ble dømt for medvirkning.

Jurisdiksjon

Etter tysk lov hadde tyske domstoler jurisdiksjon dersom (1) forbrytelsen var begått på tysk territorium eller (2) gjerningspersonen var bosatt på tysk territorium. Fordi de aller fleste forbrytelsene under holocaust ble begått utenfor selve Tyskland etterforsket tyske myndigheter bare saker der det var kjent at den antatte gjerningspersonen var bosatt i landet. I 1950-årene innebar dette i praksis at den vesttyske påtalemakten innledet sak bare etter initiativ fra privatpersoner som kjente til den mistenktes oppholdssted (Bernhard Fischer-Schweder er det mest kjente tilfellet). Påtalemakten hadde ikke noen tilskyndelse til å lete etter mistenkte med ukjent oppholdssted og i mange tilfeller unnlot påtalemakten å gjøre noe selv når de fikk kjennskap til en mistenkt.

Sentralkontoret for etterforskning i Ludwigsburg skulle etter planen driver systematisk etterforskning uavhengig av initiativ fra private. Overgang til en mer systematisk tilnærming skjedde etter påtrykk fra noen nøkkelpersoner (særlig Ernst Müller-Meiningen junior som var redaktør i den liberale Süddeutsche Zeitung) og etter utenrikspolitisk press særlig fra DDR. DDR brukte den ufullstendige vesttyske rettsforfølgelsen til propagandaformål. Den østtyske kampanjen som ble innledet i mai 1957 gjorde vesttyskerne oppmerksomme på hvor mange dommere fra nazitiden som fortsatt tjenestegjorde. Ifølge Pendas var Sentralkontoret til å begynne svært underfinansiert og opprettelsen av Sentralkontoret kan tjent som et alibi. Sentralkontoret utviklet seg til et effektivt etterforskningsorgan særlig drevet frem av nøkkelpersoner som Erwin Schule. Fritz Bauer, statsadvokat i delstaten Hessen, spilte også en viktig rolle for at etterforskningen tok seg markert opp i 1960-årene.

Gjerningspersonenes motiv

Statsadvokaten i Hessen, Fritz Bauer, var drivkraften bake Auschwitzprosessen i Frankfurt i 1960-årene. Han mente at det fantes fire hovedtyper forbrytere fra nazitiden:

1. Overbeviste eller troende nazister (tysk: Gläubige)
2. Formalister som mente at man måtte gjøre sin plikt uavhengig av formål
3. Opportunister som kynisk brukte ideologien til å tjene egne interesser
4. «Verktøy» som handler mot bedre vitende og tjener som verktøy for de tre første gruppene

Til forskjell fra Daniel Goldhagen som mener at alle gjerningsmenn handlet ut fra samme grunnleggende motiv og ideologi, mente Bauer at gjerningsmennene ikke kunne settes i samme bås. Bortsett fra at alle var effektive drapsmenn, mente Bauer at forskjellen mellom disse fire gruppene var avgjørende og med juridiske implikasjoner. Dersom de handlet fra ulike motiver, men produserte samme resultat, kunne de prinsipielt sett betraktes som helt utskiftbare ledd uten ansvar for egne handlinger. Bauer mente at rådende juridisk praksis ikke strakk til i behandlingen av arven etter nazitiden.

Det var betydelig debatt om prinsippet at gjerningsmennene skyld skulle vurderes utfra deres sinnstilstand var egnet til å fange særtrekkene ved holocaust. Den tyske strafferettseksperten Claus Roxin mente at strafferetten ikke var egnet til å håndtere statlig organisert massemord. Roxin mente at det måtte utvides til å omfatte «herredømme over viljen gjennom et administrativt maktapparat» (engelsk oversettelse: mastery over the will by virtue of an organizational power apparatus). Bauer og Roxin hadde liten innflytelse på domstolenes praksis i mesteparten av etterkrigstiden. Størst innflytelse hadde de som mente at forbrytelser under nazistene måtte behandles som vanlige kriminelle handlinger der den enkelte gjerningsmanns motiver måtte bevises.

Faktagrunnlag

USAs sjefsanklager Robert H. Jackson var opptatt av hvordan tallene for drepte jøder fremkom. De første anslagene over antallet drepte jøder fremkom ved differansen mellom befolkningstall for det enkelte land og tallet på jøder i frigjorte områder. Jacob Robinson, representant for de store jødiske organisasjonene, argumenterte overfor Jackson med at nazistenes antijødiske sammensvergelse var en sammensvergelse mot den demokratiske sivilisasjonen. Det var vanskelig å bevise en antijødisk sammensvergelse i årene før 1941..

For Jackson var det uklart hva «det jødiske folk» var og «rase» var ikke en tysk oppfinnelse, men var et alminnelig begrep blant annet i de amerikanske sørstatene. Under rettssaken omtalte Jackson jødene som en rase. Jackson var ikke villig til å gi jødene og holocaust særskilt status i Nürnberg. Jackson mente at prosessen skulle være mot lederne for sammensvergelsen mot verden hvor jødenes skjebne skulle ha en plass. Jackson ville ikke gi Robinson, World Jewish Congress eller andre jødiske representanter status som amicus curiae. Sovjetiske myndigheter ønsket at hele det sovjetiske folkets lidelser skulle legges til grunn og ikke en bestemt folkegruppe.

Den amerikanske etterretningsetaten OSS begynte under krigen å samle informasjon om holocaust med sikte på rettsforfølge gjerningsmennene. Ved OSS' hovedkvarter arbeidet en medarbeider med dette. Franz Neumann, som da arbeidet for OSS, lanserte en teori om at nazistenes angrep på jødene bare var en spydspiss, et første trinn i nazistene program for å undertrykke og utslette andre folkegrupper.

Da Whitney R. Harris forberedte saken mot Kaltenbrunner spurte han Otto Ohlendorf «Well, Ohlendorf, how many men, women, and children did you kill during that year [1941]?» (Javel, Ohlendorf, hvor mange menn, kvinner og barn drepte dere i løpet av 1941?) og Ohlendorf svarte overraskende «90 000». Dette var det første konkrete beviset for Einsatzgruppenes bidrag til holocaust, og introduserte holocaust som et element i Nürnberg. Ohlendorf innrømte uten videre alt, trolig i en naiv tro på at han ikke hadde gjort noe galt.

I Einsatzgruppenprosessen svarte Ohlendorf på spørsmål fra dommer Michael A. Musmanno at han ville ha henrettet sin egen søster dersom han fikk ordre om dette. Willy Seibert, nestkommanderende for Einsatzgruppe D, svarte at han ikke ville ha skutt sin egne foreldre, dette underminerte forsvarernes argument om at de tiltalte bare fulgte ordre. Dommen konkluderte med at de tiltalte kunne unnlate å følge noen av ordrene og at de derfor gjennomførte massedrapene med fri vilje («freely and with agency engaged in mass murdre»).

Robert H. Jackson la i sitt innledningsforedrag 21. november 1945 til grunn at mellom 4,5 og 5,6 millioner jøder var drept:

Av de 9 600 000 jødene som levde i nazi-dominert Europa, er 60 % uten tvil omkommet. Fem millioner syv hundre tusen jøder er savnet fra de landene de tidligere levde i, og over 4 500 000 kan ikke gjøres regning for med normale dødsrater eller ved immigrasjon, ei heller er de inkludert i flyktningene.... Jeg viser til [disse tallene] kun for å vise deres betydning som bevis for en hensikt og en kunnskap felles for alle de anklagede, om en offisiell plan heller enn en tilfeldig endring av retningslinjer fra en enkelt kommandant, og for å vise kontinuiteten i forfølgelsen av jødene fra begynnelsen av nazistenes konspirasjon til dets kollaps som forbyr oss å tro at noen person kunne bli identifisert med noen del av nazistenes aktivitet uten å akseptere dette mest mistenkelige tiltak på deres program.

Folkemord

I 1943 introduserte den polske juristen Raphael Lemkin begrepet folkemord, eller genocid. Etter Armenia-massakren og det pågående holocaust, ville Lemkin skape en rett som la til grunn at systematiske drap på mennesker på grunn av rase, tro eller religion var en forbrytelse som overgikk alle andre forbrytelser en stat og dens innbyggere kunne gjøre seg skyldig i.

Folkemord defineres i FNs konvensjon av 9. desember 1948 om forhindring og avstraffelse av forbrytelsen folkemord (folkemordkonvensjonen) som «en hvilken som helst av de følgende handlinger som er begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan.» Uttrykket «ødelegge helt eller delvis» (in whole or in part) sikter til hensikten med handlingene, ikke om dette oppnås. «Delvis» (in part) kan bety vesentlige (engelsk: substantial) deler av folkegruppen. Betegnelsen «delvis» kan sikte til den delen av folkegruppen som holder til innenfor et bestemt geografisk område.

Begrepet folkemord var introdusert da Nürnbergprosessene begynte, men ble ikke brukt i tiltalene. Det er bred enighet om at prosessene i Nürnberg beviste folkemord. Hersch Lauterpacht likte ikke begrepet folkemord (engelsk: genocide) som han mente var upraktisk og uten støtte i juridisk presedens; Lauterpacht fryktet at fokus på folkegrupper ville gå på bekostning av beskyttelse av individer. Britiske og sovjetiske representanter ønsket å ha folkemord med i dommen, men Robert H. Jackson som holdt avslutningsinnlegget fra amerikanske side nevner ikke «folkemord». Lemkin arbeidet uten å lykkes med å få folkemord med i tiltalen mot Hans Frank.

Personer som ikke ble stilt for retten

Døde før rettsoppgjøret

Selvmord

Adolf Hitler og Joseph Goebbels begikk selvmord i april 1945. Heinrich Himmler tok sitt eget liv i mai 1945, i en britisk krigsfangeleir kort etter at han var identifisert. Richard Glücks tok trolig sitt eget liv 10. mai 1945. Odilo Globočnik, leder for Aksjon Reinhardt, tok sitt eget liv etter å ha blitt arrestert av britiske styrker 31. mai 1945. Theodor Eicke omkom på østfronten i 1943.

Rolf Günther var Eichmanns og Wislicenys assistent ved deportasjon av jødene fra Salonika i 1943. I 1942 arbeidet han med å skaffe blåsyre (Zyklon B) til gasskamrene i Polen, slik det ble dokumentert av Kurt Gerstein. Rolf Günther tok sitt liv i amerikansk fangenskap august 1945. Hans-Adolf Prützmann tok sitt eget liv i 21. mai 1945 i alliert arrest. Friedrich-Wilhelm Krüger tok sitt liv 10. mai 1945 i alliert fangenskap. Heinz Roch tok sitt eget liv i Trondheim 10. mai 1945. Wilhelm Redieß tok sitt liv på Skaugum 8. mai 1945. Otto-Heinrich Drechsler tok sitt eget liv 5. mai 1945. Bruno Pfütze, sjef for sigøynerleiren i Auschwitz, tok sitt eget liv i arrest i Oslo etter den tyske kapitulasjonen. Pfütze ble forflyttet til Norge etter evakuering av Auschwitz og skulle blant annet bygge opp SS-Sonderlager Mysen. Pfütze ledet dødsmarsjer vestover fra Polen.

Theodor Dannecker, som medvirket til holocaust i Ungarn, Frankrike og Italia, tok sitt eget liv i desember 1945 i amerikansk fangenskap i Bad Tölz, Østerrike. Rudolf Lange tok sitt eget liv i februar 1945 for å unngå å bli tatt til fange. Irmfried Eberl, lege og kommandant for Treblinka, fortsatte legepraksisen etter krigen, ble arrestert tidlig i 1948 og hengte seg i varetekt.

Død under andre omstendigheter

Reinhard Heydrich ble drept av tsjekkiske partisaner i 1942. Hans Günther (bror av Rolf Günther) var, som var leder for sentralkontoret for jødespørsmål i riksprotektoratet og organiserte deportasjonene fra Böhmen og Mähren, en av lederne for holocaust i Riksprotektoratet. Hans Günther ble drept av tsjekkiske partisaner 5. mai 1945 da han forsøkte å flykte fra Praha. Martin Luther døde i mai 1945 etter selvmordsforsøk eller på grunn av dårlig hjerte.

Richard Thomalla, som ledet oppbyggingen av utryddelsesleirene i Aktion Reinhard, ble tatt til fange av sovjetiske styrker i Tsjekkoslovakia og henrettet av NKVD i mai 1945. Christian Wirth ble drept av jugoslaviske partisaner i mai 1944. Oskar Dirlewanger døde i alliert arrest, trolig av mishandling. Franz Walter Stahlecker ble drept i kamp med sovjetiske partisaner i 1942. Kurt Hintze, SS- og politisjef i Litauen, ble drept i et alliert bombeangrep mot Katowice i november 1944.

Franz Kutschera ble drept av polsk motstandsbevegelse på gaten i Warszawa i februar 1944. Den tyske okkupanten henrettet 300 polakker som hevn for drapet på Kutschera. Kutschera var fra Østerrike og medvirket til gjennomføring av holocaust først i Sovjetunionen, deretter i Warszawa. Arthur Nebe var ansvarlig for anslagsvis mord på 45 000 jøder, han eksperimenterte med avliving av psykiatriske pasienter med dynamitt og med gassvogn. Nebe var mistenkt for involvering i komplottet mot Hitler i forbindelse med 20. juli-attentatet og ble henrettet for dette i mars 1945.

Gustav Simon, sivil administrator for tyskokkupert Luxembourg, døde i alliert varetekt i desember 1945 før rettssak i Luxembourg.

Antatt død

Heinrich Müller forsvant i Berlin 1. eller 2. mai 1945, og det var usikkert om han var død eller hadde flyktet til Sør-Amerika. I 2013 ble det som trolig er Müllers levninger funnet på en jødisk gravplass i Berlin. Liket av Müller hadde ifølge historieprofessor Johannes Tuchel blitt funnet i luftfartsdepartementets bygg i august 1945 og lagt i en massegrav anlagt på den gamle jødiske gravplassen.

Martin Bormann forsvant under sluttkampene i Berlin. Han ble i forbindelse med rettsoppgjøret i Nürnberg antatt i live og dømt til døden in absentia. De allierte okkupasjonsmaktene forpliktet seg til å fullbyrde dødsstraffen dersom han skulle bli funnet. Levninger funnet i 1973 ble i 1998 bekreftet ved DNA-analyse å være av Bormann og han antas død 2. mai 1945.

SS-Standartenfürher Horst Böhme ledet Einsatzgruppe B i 1943 og 1944. Han var SiPo-sjef i Riksprotektoratet fra 1939 og ledet gjengjeldelsesaksjonen i Lidice etter attentatet mot Heydrich. Han forsvant og antas død.

Personer som unnslapp

Lorenz Hackenholt, med flere titusen på samvittigheten, overlevde trolig krigen, men lot seg ikke oppspore.

Josef Mengele rømte etter krigen til Argentina og deretter til Brasil. Mossad var på sporet av ham men prioriterte andre saker. Ante Pavelić rømte med hjelp fra katolske prester til Argentina og levde de siste årene i Francos Spania. Pavelić ble dømt til døden in absentia i 1945.

Erich von dem Bach-Zelewski ble ikke tiltalt for sin rolle i holocaust i Sovjetunionen. I 1960-årene ble han dømt for noen drap i 1930-årene og han døde i fengsel. Det er uklart hvorfor Bach-Zelewski ikke ble stilt for retten selv om han innrømte å medvirket til antijødiske aksjoner. Den britiske historikeren Richard Overy tror at Bach-Zelewski kan ha overbevist de allierte om sin gode vilje. En annen forklaring er at han tilsto mot å slippe tiltale. Bach-Zelewski forklarte i retten at Einsatzgruppene og Sicherheitspolizei hadde som hovedoppgave å utrydde jøder, sigøynere og kommunister. På spørsmål om Einsatzgruppene var anti-partisan-enheter svarte han at Waffen-SS, Orpo og fremfor alt Wehrmacht ble brukt.

Alois Brunner var en av Eichmanns nære medarbeidere. Etter å ha arbeidet for amerikanske okkupasjonsstyrker flyktet han til Syria og levde der under regimets beskyttelse. I 1961 overlevde han et bombeattentat. Brunner døde i Damaskus som gammel mann.

Kurt Becher unnslapp rettsforfølgelse og ble rehabilitert trolig på grunn av Rudolf Kastner vitneprov til Bechers fordel i Nürnberg. Becher ble en velstående forretningsmann. Becher vitnet mot Eichmann i Jerusalem, men unnlot å reise til Israel.

SS-mannen Otto Wächter som medvirket ved organisering av holocaust i Krakow og i Lviv holdt seg skjult flere år i de østerrikske alpene etter krigen. Wächter døde i 1949 under uklare omstendigheter i Roma mens han ventet på hjelp fra den østerrikske biskopen Alois Hudal i Vatikanet til å flykte. Familien til Philippe Sands' bestefar ble massakrert i Galicja under Wächters ledelse. Bestefaren var eneste overlevende i en storfamilie på 70 personer. Sands skrev bok om Wächter og møtte da Wächters sønn Horst som hevdet at faren var en «god nazist» uten ansvar for holocaust og har arbeidet for å renvaske faren. Wächters kone Charlotte var overbevist nazist til hun døde.

Rettsprosesser i Tyskland

Tyskland var okkupert av de allierte de første årene etter krigen. De første prosessene gjennomført i Tyskland var i regi av de allierte i fellesskap eller av hver alliert makt for seg. Vest-Tyskland gjennomførte den første egne prosessen i 1958, den såkalte Ulm-Einsatzgruppe-prosessen.

Karl Wolff var etter krigens slutt i 1945 den høyest rangerte SS-offiser bare forbigått av Ernst Kaltenbrunner. Han unnslapp rettsforfølgelse i regi av de allierte på grunn av samarbeid med Allen Dulles. Wolff ble senere dømt av tyske myndigheter. Dulles intervenerte også til fordel for Hjalmar Schacht som ble frikjent i hovedprosessen.

Ifølge Der Spiegel ble gamle nazister i den vesttyske utenrikstjenesten ofte stasjonert i Sør-Amerika og Midtøsten der diplomatene beskyttet krigsforbrytere og andre nazister på flukt fra rettsoppgjør. Utenriksdepartementets juridiske avdeling skal ha fungert som en varslingstjeneste der nazister på flukt ble advart mot fare for straffeforefølgelse. Med hjelp fra Røde Kors ble 800 tyskere og østerrikere advart mot å reise til Frankrike fordi de der kunne få problemer med rettsvesenet. Konrad Adenauer var pragmatisk og ville ha en slutt på jakten på nazister. Konrad Adenauer mente Forbundsrepublikken trengte kontinuitet i statsapparatet og at han derfor måtte ansette tjenestemenn med fortid i naziregimet.

Franske domstoler dømte minst 1918 tyske borgere for forbrytelser i det okkuperte Frankrike, av disse ble over 900 dømt in absentia. I Vest-Tyskland ble de franske rettsprosessene voldsomt kritisert. Adenauers regjering la sterkt press på franske myndigheter for å avslutte disse sakene. I 1949 etablerte regjeringen Zentrale Rechtschutzstelle(ZRS) som hadde til oppgave å beskytte tyske borgere i varetekt i andre land. ZRS var primært rettet mot rettsprosessen i Frankrike. Juristen Hans Gawlik var statsadvokat i Breslau i nazitiden og han var forsvarer for tiltalte i Nürnberg.

Allierte domstoler

I Nürnbergprosessen (mot topplederne) og de etterfølgende Nürnbergprosessene ble 207 personer stilt for retten. Rettssakene omhandlet delvis holocaust. Jødeutryddelsen var ikke et hovedpunkt i tiltalten, men ble delvis fanget opp av begrepet forbrytelse mot menneskeheten. De allierte tonet ned det rasistiske elementet ved nazistenes overgrep for å unngå ubehagelige spørsmål om de alliertes medansvar jødenes og for å unngå at jødene fikk fremmet sine politiske krav innenfor rammen av rettsprosessen.

Nürnbergprosessen (hovedprosessen)

Nürnbergprosessen var rettssakene mot de ledende tyske nasjonalsosialistene etter annen verdenskrig. Rettssakene ble gjennomført av de allierte i den tyske byen Nürnberg fra november 1945 til oktober 1946. Det er rettshistorisk viktig prosess og har blitt symbolet på rettsoppgjøret etter krigen.

Ernst Kaltenbrunner ble dømt til døden og hengt i Nürnberg. Kaltenbrunner var den eneste blant de øverste ansvarlige for folkemordet i Nürnberg. Evelyn Waugh noterte at blant de tiltalte i Nürnberg var Kaltenbrunner den eneste som fremsto som en forbryter. Foruten Kaltenbrunner var lederne for SS og politi (HSSPF og SSPF) de øverste lederne som ble holdt ansvarlige i rettsoppgjøret. Hengning var vanlig henrettelsesmetode, mens militære personer anså hengning som æreløst og ønsket å bli henrettet ved skyting ifølge militær tradisjon. Göring skulle henrettes i Nürnberg, men tok sitt eget liv kvelden før. Arthur Seyss-Inquart ble henrettet i Nürnberg i 1946. Hans Frank ble henrettet i Nürnberg i 1946.

De tiltalte brydde seg lite om tyske forbrytelser under krigen. Göring insisterte på at jødene var fremmede som ikke kunne bli værende i Tyskland, Alfred Rosenberg sa at jødene spyttet på tysk kultur, Ribbentrop mente at amerikanske jøder som trakk i trådene sto bak holocaust, Walter Funk (finansminister under Hitler) mente at sovjetiske styrker begikk større overgrep i Pommern enn noe av de tyske styrker gjord i Sovjetunionen, Otto Ohlendorf mente at de alliertes behandling av Tyskland var minst like ille som «skytingen av de jødene» (shooting of those jews).

Dieter Wisliceny medvirket som vitne i Nürnbergprosessen og var en av de første som ga avgjørende og detaljerte opplysninger om Adolf Eichmanns virke og sentrale rolle i holocaust. Eichmann var på dette tidspunktet på frifot. Wislicenys beretning ble senere brukt i saken mot Eichmann i 1961. Wislicenys beretning fra 1946 gir viktig innsikt i hvordan forholdene internt i regimet ledet til holocaust.

Nürnbergprosessene

Etter hovedprosessen i Nürnberg hadde de allierte i 1946 en liste på 5000 personer mistenkt for grove forbrytelser (major crimes). Ved et nøye utvalg fra denne listen endte USAs sjefanklager Telford Taylor med 12 prosesser som etterfulgte hovedprosessen, de såkalte Nürnbergprosessene gjennomført av de allierte omfattet blant annet:

• IG Farbenprosessen - mot 23 ledere i IG Farben i årene 1947–1948 blant annet for plyndring og slaveri.
• Legeprosessen - mot 23 leger tiltalt for medisinske eksperimenter på mennesker.
• Pohlprosessen - mot Oswald Pohl og andre SS-offiserer for driften av konsentrasjonsleirene.

USA innså etter hvert at det ikke var mulig å straffeforfølge så mange som krigsforbrytere som man så for seg på slutten av krigen. Einsatzgruppeprosessen omfattet 24 ledere fra Einsatzgruppen og var den eneste av Nürnbergprosessene som kun omhandlet holocaust. Opprinnelig var det ikke planlagt noen sak mot lederne av Einsatzgruppen, ifølge Benjamin Ferencz som ledet aktoratet. Disse lederne ble i praksis tiltalt for over 1 million mord. De 24 var godt utdannet, seks av dem hadde doktorgrad og Otto Rasch hadde to doktorgrader.

Pohlprosessen omfattet Oswald Pohl og 17 andre offiserer fra SS-Wirtschafts- und Verwaltungshauptamt. Pohl og flere andre i samme sak fikk dødsstraff, men av disse ble bare Pohl henrettet.

Hinrich Lohse ble dømt til 10 års fengsel i 1948 og slapp ut etter tre år på grunn av dårlig helse. Wilhelm Koppe var SS-sjef i Warthegau og Generalguvernmentet og tok der initiativ til gassing i Kulmhof. Koppe gjorde etter krigen karriere i næringslivet under nytt navn før han ble avslørt i 1960-årene og tiltalt for medvirkning til 145 000 mord. Rettssaken ble avlyst på grunn av Koppes helse. Den kjente antisemitten Robert Ley hengte seg i cellen før rettssaken.

Dieter Wisliceny medvirket som vitne i Nürnberg og dette ble senere brukt i saken mot Eichmann i 1961. I mellomtiden var Wisliceny henrettet i Bratislava.

Edmund Veesenmayer ble i Ministerieprosessen i Nürnberg dømt til 20 års fengsel, men ble sluppet ut allerede i 1951. Otto Winkelmann, SS-sjef for Ungarn, ble ikke tiltalt. Dette var den viktigste saken ført for allierte domstoler i Tyskland på bakgrunn av holocaust i Ungarn.

Holocaust i Ungarn var ellers et tema under hovedprosessen i Nürnberg mot Kaltenbrunner og Ribbentrop, og i saken USA førte mot Oswald Pohl, Krupp og IG Farben. Den britiske okkupasjonsmakten tok opp Ungarn i forbindelse med saken mot Josef Kramer og 44 andre saker relatert til Auschwitz og andre leirer. Saker ført av Frankrike og Sovjetunionen berørte i liten grad Ungarn. Friedrich Jeckeln, HSSPF for Ostland og leder for Kamenets-Podolsk-massakren, ble dømt og hengt i Riga 3. februar 1946.

Ungarns statsoverhode Miklós Horthy ble ansett som krigsfange hos de allierte, og sluppet fri i desember 1945 uten å bli tiltalt. Han vitnet i saken mot Veesenmayer i 1948. I fangenskap skrev Horthy brev til Churchill, kong George, president Harry Truman og utenriksminister Ernest Bevin der han argumenterte for at han ikke hadde noe personlig ansvar for samarbeidet med Hitler og for overgrepene begått av regjeringen i Ungarn.

Einsatzgruppenprosessen

Einsatzgruppenprosessen (egentlig Amerikas forente stater mot Otto Ohlendorf et al.) var den niende av de tolv rettssakene som ble ført av et amerikansk militærtribunal under Nürnbergprosessene. USA innså etter hvert at det ikke var mulig å straffeforfølge så mange som krigsforbrytere som man så for seg på slutten av krigen. Einsatzgruppeprosessen omfattet 24 ledere fra Einsatzgruppen og var den eneste av Nürnbergprosessene som kun omhandlet holocaust. Opprinnelig var det ikke planlagt noen sak mot lederne av Einsatzgruppene.

I en bygning tilhørende utenriksdepartementet i Berlin fant de allierte i 1946/1947 rapporter som detaljert dag for dag beskrev Einsatzgruppenes drap på minst 1 million mennesker fra juni 1941. Rapportene listet opp steder, datoer og antall drepte. Ferencz sluttet å summere tallene da han hadde nådd 1 million drepte. Benjamin Ferencz la som eksempel frem dokumentasjon av massakren i Babij Jar. Ferencz fikk klarsignal av Telford Taylor om å gå til sak mot at han gjorde det selv.

Disse lederne ble i praksis tiltalt for over 1 million mord. De 24 var godt utdannet, seks av dem hadde doktorgrad, Otto Rasch hadde to doktorgrader og de fremsto til dels som alminnelige familiefedre.

Fra 1941 til 1943 var Einsatzgruppene ansvarlige for drap på mer enn en million jøder, «partisaner», sigøynere, funksjonshemmede, politiske motstandere og andre. De 24 som ble tiltalt i Nürnberg var alle offiserer i Einsatzgruppen. Einsatzgruppene besto av 3000 personer, og det var på det tidspunktet bare kapasitet til å straffeforfølge et symbolsk utvalg. Ifølge Ferencz hadde de faktagrunnlag for å tiltale hundrevis av menn fra Einsatzgruppene. Det var 24 seter i rettssalen og de begynte derfor med 24 navn, én av disse døde og én begikk selvmord før saken begynte. Saken ble omtalt som «the biggest murder trial in history». Den fikk mindre oppmerksomhet enn saken mot øverste tyske lederne avsluttet høsten 1946.

Tiltalen omfattet blant annet Forbrytelser mot menneskeheten i form av forfølgelser av politiske, religiøse og rasemessige grunner, mord, utryddelse, fengsling og andre inhumane handlinger begått mot sivile, borgere av Tyskland og andre nasjoner, som del av en organisert plan for folkemord. For Ferencz var det på grunn av anstrengt forhold mellom stormaktene uaktuelt å overlate saken til Sovjetunionen selv om forbrytelsene ble begått der. Ifølge Ferencz egen beretning ble han stadig overkjørt av dommeren Michael Musmanno da han protestere mot bevisene forsvarerne la frem. Forsvaret kunne introdusere de bevisene de måtte ønske, til og med «the habits of penguins», ifølge dommeren, noe som fikk tilnavnet «pingvinregelen» - dommeren lot alle si det de ville for vise verden at det var en rettferdig prosess.

Ferencz la ikke ned påstand om en bestemt straff, «I could never figure out a sentence to fit the crime». Telford Taylor ba bare om fasthet og ikke ettergivenhet for en slik forbrytelse. Dommer Musmanno var en from katolikk og skal tilbragt en uke i kloster før han avse dommen. Av dommens 175 sider var 55 sider drøfting av lovhjemmel, og dommen påpekte der at mord som forbrytelse ikke ble oppfunnet av aktoratet. Ingen ble dømt for folkemord, bare for enkeltstående tilfeller av mord. Aktor supplerte tiltalepunktene om krigsforbrytelser med dommer fra tysk høyesterett før og etter første verdenskrig, prøyssisk militærlov fra 1845 og østerriksk lov. Aktor søkte å vise at tiltale basert på eksisterende tyske og østerrikske lover og presedens var tilstrekkelig og at lover med tilbakevirkende kraft ikke var påkrevd. De tiltalte benektet ikke at de deltok i massedrap, inkludert Babij Jar, men understreket at de selv ville blitt drept om de ikke fulgte ordre.

Dachau-prosessene

Dachauprosessene (tysk: Dachauer Prozesse; engelsk: Dachau Trials) var 489 militære straffesaker mot over 1600 krigsforbrytere. Sakene ble gjennomført 1945-1948 av den amerikanske okkupasjonsmakten inne i Dachau konsentrasjonsleir som da var gjort om til interneringsleir for mistenkte krigsforbrytere. Sakene ble ført mot blant andre mannskap fra leirene Buchenwald, Flossenburg og Mauthausen i tillegg til Dachau selv. Til forskjell fra Nürnbergprosessen som handlet om rikets toppledere, var de tiltalte i Dachau tjenestemenn på laveste nivå. Domstolen var satt som en amerikansk militærdomstol (dommerne og aktor var offiserer) og ble ført i henhold til amerikanske regler. Sakene ble ført i regi av Judge Advocate General's Departement, den amerikanske hærens juridiske kontor. I henhold til London-avtalen av 8. august 1945 skulle hver av okkupasjonsmakten straffeforfølge mistenkte i hver sine soner. Dachau ble valgt til rettslokale fordi det var den eldste leiren og mange av forbrytelsene hadde skjedd der, dessuten var det egnede bygninger med innlagt vann og fungerende oppvarming.

Dachau og de andre leirene var i utgangspunktet ikke utryddelsesleirer og fangene døde hovedsakelig av hardt arbeid, sult og sykdom. Jødiske fanger i Dachau og andre leirer fikk særlig brutal behandling. I Dachau var omkring en tredjedel av de internerte jødiske. Over 90 % av de internerte i Dachau var sivile. Etter invasjonen av Sovjetunionen ble sovjetiske krigsfanger flyttet til Dachau hvor de fleste ble henrettet. Mot slutten av krigen ble leirer i øst evakuert og de internerte flyttet til leirer i Tyskland og Østerrike, blant annet til Dachau.

Otto Moll var ansvarlig for driften av gasskamrene og krematoriene i Auschwitz-Birkenau mai-september 1944. Han ble dømt i Dachau-hovedprosessen og henrettet 1946 i Landsberg am Lech.

SS-offiser Fritz Dietrich var politisjef i Liepāja der han blant annet beordret massakrer i på flere tusen jøder. Etter krigen ble han dømt for å ha henrettet syv allierte flyvere i Saar-området, massakrene i Liepāja var ikke et tema. Dietrich ble hengt i Landsberg fengsel. Dietrich hadde doktorgrad i kjemi.

Benådninger og etterspill

I den første Nürnbergprosessen (hovedprosessen) ble dødsdommene fullbyrdet etter kort tid. Innen dommene ble avsagt i Einsatzgruppenprosessen var det politiske klimaet endret og de amerikanske tjenestemennene var mindre ivrige etter å henge de dømte. Denne nølingen ga de dømte tid til å mobilisere støttespillere.

John J. McCloy overtok som øverste amerikansk leder i 1949 etter at Konrad Adenauer var valgt til den først kansleren for Vest-Tyskland. På det tidspunktet var det i Landsberg fengsel 16 dødsdømte som ventet på fullbyrdelse av dommen, blant disse var Martin Sandberger og 13 andre dømte fra Einsatzgruppenprosessen. McCloy inntok en annen linje enn forgjengeren general Lucius D. Clay som hadde anlagt en hard linje.

McCloy var under sterkt politisk press både i USA og i Tyskland. Han mottok en jevn strøm av ønsker om reduserte straffer og tyske tjenestemenn presset på for å innvilge amnesti til krigsforbrytere inkludert de som var dødsdømt. Theophil Wurm drev lobbyvirksomhet for Sandberger og Eugen Steimle. Wurm var evangelisk biskop av Württemberg, han var en uttalt motstander av de amerikanske krigsforbrytersakene i Tyskland og Wurms sønn Hans hadde vært medlem av NSDAP. Tyske ledere argumenterte med at amnesti ville være gunstig for relasjonen mellom USA og Tyskland.

McCloy var fra han tiltrådte innstilt på å ikke fullbyrde dødsdommene og samtidig var han ikke innstilt på å innvilge amnesti. McCloy etablerte da en rådgivende kommisjon ledet av den amerikansk dommeren David W. Peck med oppgave å vurdere redusert straff, spesielt dødsstraffene. Kommisjonen, kalt Peck Panel, leverte sin rapport i august 1950. Deretter ble fem dødsstraffer ble fullbyrdet ved henging 7. juni 1951, blant annet Otto Ohlendorf.

Da James Bryant Conant overtok som amerikansk høykommissær gjennomførte han ny vurdering av de gjenværende fangene. En kommisjon fikk i oppdrag å vurdere muligheten for løslatelse uten å undergrave de juridiske grunnlaget for den opprinnelig dommen. Carl Friedrich von Weizsäcker, en bror av Richard von Weizsäcker, arbeidet for å få frigitt fanger i denne fasen. Weizsäcker fikk hjelp av Helmut Becker, Ernst von Weizsäckers advokat og medlem av Heidelberg-kretsen som koordinerte arbeidet for å få løslatt alle tyske krigsforbrytere fra alliert fangenskap.

Benådninger og løslatelser fra allierte fangenskap utover i 1950-årene skyldtes vesttysk ambivalens til de alliertes rettsprosesser og politisk press i Vest-Tyskland under den kalde krigen. Mens fengslingen av blant annet Alfried Krupp og Erich von Manstein irriterte grupper i Tyskland, ble veteraner, østblokken og jødisk organisasjoner opprørt over at de snart ble løslatt.

Helene Elisabeth von Isenburg sto bak Stille Hilfe (Die Stille Hilfe für Kriegsgefangene und Internierte, en hjelpeorganisasjon for SS-menn i fengsel. Da Forbundsrepublikken (Vest-Tyskland) fikk suverenitet i 1955 ble det etablert en permanent kommisjon (engelsk: Mixed Clemency and Parole Board) for å vurdere gjenværende fanger i Landsberg. I 1955 var det igjen 7 fanger dømt i Nürnberg.

I 1957 var det fire krigsforbrytere igjen i Landsberg: Martin Sandberger, Ernst Biberstein, Adolf Ott og Otto Brinkmann. Amerikanske myndigheter ønsket, som ledd i overgangsavtalen med Forbundsrepublikken, å overlate dem til soning under tysk myndighet, men tyske myndigheter krevde løslatelse. Amerikanske myndigheter ga etter og løslot 5. mai 1958 de fire siste krigsforbryterne. Sandberger mente at det lange fengselsoppholdet hadde renset ham for all skyld.

Eugen Steimle var leder av Sonderkommando 7a og Einsatzkommando 4a som drev massedrap i Sovjetunionen. Han ble dømt til døden i Einsatzgruppenprosessen. Han ble løslatt i juli 1954 og fikk seg i 1955 arbeid som historielærer ved gymnaset i Wilhelmsdorf. Steimle fikk etter løslatelsen hjelp av blant andre Eberhard Müller som han kjente fra sin tid som generalsekretær i den tyske kristelige studentforening.

I den nye Forbundsrepublikken («Vest-Tyskland») var rettsprosessene og avnazisfiseringen i regi av de allierte upopulære. Prosessene ble ansett som en trussel mot demokratiseringen av landet. De vesttyske regjeringene forsøkte å reversere mest mulig av de alliertes tiltak under okkupasjonen blant annet ved reintegrering av nazistene i samfunnslivet. Den sovjetiske okkupasjonsmakten utstedte i 1947 et amnesti i østsonen for «nominelle» medlemmer av nazipartiet. Også i DDR var det et sterkt fall i antall saker etter 1950. Både i Vest-Tyskland og DDR ble det skapt et selvbilde som ofre.

Belsenprosessen

Irma Grese ble tiltalt i Belsenprosessen og henrettet ved henging i desember 1945. Hun hadde hovedsakelig vært vakt i Auschwitz (der hun begynte under 20 år gammel) før hun var kort tid i Bergen-Belsen. Grese var kjent for sin brutale og sadistiske behandling av fangene. Rettssaken mot Grese ble bredt omtalt i tysk presse. Hun uttrykte ingen anger.

Andre

Etter krigen ble Hinrich Lohse av en domstol i Bielefeld dømt til 10 års fengsel. Han slapp ut i 1951 på grunn av dårlig helse. Lohse vitnet i senere saker mot politimenn og medlemmer av SS. Da det ble igangsatt undersøker av Rikskommissariat Ostland var Lohse død og kunne ikke stilles til ansvar.

Josef Oberhauser

Josef Oberhauser ble i 1948 i den sovjetiske okkupasjonssonen dømt dømt til 15 års fengsel for medvirkning i Aktion T4 og for medlemskap i SS. I forbindelse med et omfattende amnesti ble han i 1956 sluppet fri. I 1964–1965 ble Oberhauser dømt til 4 års fengsel for medvirkning til 450.000 mord i Bełżec. Domstolen i München (tysk: Landgericht München) ga relativt kort straff begrunnet med at Oberhauser hadde sonet en fengselsstraff i DDR. Oberhauser sonet 2 år. Øvrige tiltalte i Bełżec-prosessen (tysk: Belzec-Prozess) i München ble frikjent. De tiltalte nektet ikke for at det hadde skjedd massemord i leiren der de arbeidet. I Trieste ble Oberhauser dømt in absentia i 1976 til livstid i fengsel for forbrytelser i Italia. Straffesaken i Trieste ble utløst av Sobibor-prosessen i Hagen i 1966. Ingen av de seks tiltalte i Trieste-prosessen var til stede og bare Oberhauser var i live da saken kom for retten (Wirth døde i 1944, Gottlieb Hering i 1945, Franz Stangl i 1971 og Dietrich Allers i 1975). Oberhauser sonet ikke i Italia og var fri mann resten av livet.

Tyske domstoler

Det allierte kontrollrådet ga i desember 1945 tyske domstoler anledning til selv å rettsforfølge forbrytelser begått av tyske borgere mot andre tyskere samt statsløse i nazitiden. Innen 1949 hadde tyske domstoler dømt 4667 personer for forskjellige forhold i nazitiden, omtrent samme antall som de vestlige okkupasjonsmaktene; det var bare noen få dommer for det mest alvorlige forholdene. I Vest-Tyskland ble etterhvert stor motstand mot rettsoppgjøret under alliert okkupasjon de første årene etter andre verdenskrig. Ledende politikere begynte å fremheve tyske offer og lidelser under andre verdenskrig. Konrad Adenauers støtte til de fordrevne styrket inntrykket av tyskerne som ofre. Luxembourg-avtalen (1952) om erstatning til de jødiske folk medvirket til inntrykk av at krigen var historie. På denne tiden fremsto ikke holocaust som noe særskilt blant krigsforbrytelsene.

I 1954 fikk Forbundsrepublikken (Vest-Tyskland) overført suverenitet fra de vestallierte når det gjaldt rettsoppgjør knyttet til andre verdenskrig i henhold til Überleitungsvertrag (overgangsavtalen). Regjeringen i Bonn hadde arbeidet for denne endringen for å få avsluttet alliert rettsforfølgelse av tyske borgere anklaget for krigsforbrytelser og andre overgrep. Overføringen av suverenitet førte til at stadig flere dømte ble løslatt fra allierte fengsel i Vest-Tyskland. Fra rundt 1960 ble det gjort nye anstrengelser for å rettsforfølge forbrytere fra nazitiden, samtidig vedvarte en til dels effektiv motstand og forsøk på å få slutt på rettsoppgjøret.

På slutten av 1950-tallet fikk nazitiden ny oppmerksomhet i offentligheten i Vest-Tyskland. Zentrale Stelle der Landesjustizverwaltungen zur Aufklärung nationalsozialistischer Verbrechen ble opprettet i 1958 samme år som Einsatzgruppe-prosessen i Ulm. Rettsprosessen i Ulm innledet en serie større rettsprosesser under Forbundsrepublikkens jurisdiksjon. Samtidig skapte det uro at tidligere nazister ble tatt inn i varmen i de politiske partiene der noen gamle nazister også hadde politiske ambisjoner. Rettssaken mot Eichmann i Jerusalem og den Auschwitzprossen i Frankfurt var store offentlige begivenheter. Forlengelse av foreldelsesfristen for forbrytelser i nazitiden var et betydelig debattema. Rundt 90 % av tyskerne mente de ikke hadde noe ansvar for holocaust og det ble økende krav om å synliggjøre nazismene i skolebøker. Dette skjedde flere år før studentopprøret og 1968-generasjonens krav om kraftigere oppgjør med nazismen.

Ulm-Einsatzgruppen-prosessen

Den første store saken under tysk lov var Ulm-Einsatzgruppe-prosessen i 1958 og vakte stor oppsikt i Vest-Tyskland. Ti Gestapo-menn fra Tilsit-kommandoen ble tiltalt for drap på over 5000 jøder i Litauen. Noen av dem var SS-medlemmer. Saken begynte fordi en overlevende tilfeldig oppdaget Bernhard Fischer-Schweder som hadde vært politisjef i Memel. Süddeutsche Zeitungs overskrift var: «Noch sind die Mörder unter uns». Saken viste at nazistenes forbrytelser i Øst-Europa ikke var skikkelig etterforsket. Forbundskansler Konrad Adenauer sørget for å opprette «sentralkontoret for etterforskning av nazistenes forbrytelser» (Zentrale Stelle der Landesjustizverwaltungen zur Aufklärung nationalsozialistischer Verbrechen) i Ludwigsburg.

Max Täubner

Vesttyske myndigheter reiste i 1959 sak mot Max Täubner som på eget initiativ hadde sørget for at troppen han ledet drepte flere tusen jøder i Ukraina og Hviterussland. Saken ble avvist av domstolen med begrunnelsen at han allerede var dømt av SS under krigen og at han i henhold til den tyske grunnlovens paragraf 103 ikke kunne dømmes på nytt for det samme forholdet. Den tyske påtalemakten brakte saken helt til den føderale høyesteretten med samme resultat. I 1973 vitnet Täubner i saken mot en av de underordnete og Täubner kunne da ikke huske hvilke overgrep han og hans tropp hadde utført. Under krigen hadde Täubner som den eneste blitt dømt av en SS-domstol for handlinger under holocaust. Täubner ble dømt for å ha fotografert massedrapene og for mangel på disiplin.

Frankfurt-Auschwitz-prosessene

I 1963-1965 gjennomførte Forbundsrepublikken (Vest-Tyskland) sin egen Auschwitz-rettssak i Frankfurt am Main, også kalt Frankfurt-prosessen, den andre Auschwitzprosessen eller den første Auschwitzprosessen i Frankfurt. Dette var den mest omfattende og trolig den viktigste prosessen i forbindelse med rettsoppgjøret i Tyskland etter krigen. Prosessen omfattet 22 personer som hadde tjenestegjort som blant annet vakter i Auschwitz. Lydopptak til hjelp for dommerne ble bevart og ble ikke ødelagt som planlagt. Blant de tiltalte var gestapopersonell, leger og en tidligere fange som hadde tjenestegjort som kapo. Saken ble innledet 20. desember 1963 for Schwurgericht (delstatsretten). Dokumentene fra prosessen utgjør 124 bind, retten hørte 350 vitner, og sluttprosedyren alene varte i 3 måneder. Domstolen konkluderte med syv livstidsdommer, ti dommer på tre til 14 år, tre frifinnelser og to saker ble trukket av medisinske grunner.

Arrestasjonen av Richard Baer i 1960 var en stor seier for påtalemakten i Frankfurt: Etter at to Auschwitz-kommandanter var henrettet i Polen etter krigen var Baer den høyest rangert i live. Han døde i varetekt sommeren 1963 to måneder etter at tiltalen var klar. Baers død innebar at påtalemaktene ikke kunne stille hele hierarkiet i Auschwitz for retten som planlagt. Baers død gjorde det også lettere for forsvarerne å trekke i tvil at underordnete hadde frihet til å ta egne avgjørelser.

Tysk lov krevde at både selve drapshandlingen og intensjon («blodtørst») måtte bevises for å dømme noen for mord. Tyske myndigheter la vekt på at nazister og deres medhjelpere skulle dømmes etter lover som gjaldt da forbrytelsene ble begått, i Tysklands tilfelle var det straffeloven av 1871. Mord måtte inngå i tiltalen fordi mindre alvorlige forbrytelser hadde en foreldelse på 10 år. Fordi personell i Auschwitz handlet i henhold til regler og ordrer som i seg selv var onde, måtte «blodtørst» bevises utover SS-standard. Uten slikt motiv ville de ikke være skyldige i mord, bare i medvirkning. Det var flere og mer pålitelige vitnemål i sakene mot lavere funksjonærer som beveget seg blant de internerte i Auschwitz. For eksempel ble Robert Mulka (Höß' adjutant og del av toppledelsen for Auschwitz) bare dømt for medvirkning til 3000 drap og fikk 14 års fengsel, mens Unterscharführer (korporal) Josef Klehr som moret seg med å drepe pasienter med fenol ble dømt for 475 mord og satt i fengsel resten av livet. Klehr ble et monster som tyskere flest kunne distansere seg fra. Johan Vogt bemerket at mange av funksjonærene fra Auschwitz tiltalt i Frankfurt fremsto som skikkelige og «brave» borgere som var overrasket over at de ble trukket for retten: «Vi alle gjorde intet annet enn vår plikt, selv om det ofte falt oss tungt og selv om det gjorde oss fortvilt.»

For Oswald Kaduk, Josef Klehr, Wilhelm Boger og Stefan Baretzk ble dømt for mord blant annet fordi de ikke bare gjennomførte drap etter ordre, men gjorde det ivrig, til overmål og på eget initiativ. Baretzki, Boger og Klehr ble dessuten dømt for medvirkning til massemord. Baretzki ble dømt for medvirkning til mord på minst 5000 mennesker i forbindelse med «seleksjon» på ankomstrampen. Klehr viste ivrig og villig initiativ ved å drepe jøder med fenolinnsprøytning i hjertet og ved ivrig tjeneste ved gasskammeret. I rettssalen innrømte Baretzki at propagandafilmen Jud Süss (av Veit Harlan) ble vist for SS-mannskapet for å oppildne dem før aksjoner mot jødene.

Prosessene var gjenstand for stor oppmerksomhet i Vest-Tyskland og ble uvanlig bredt og detaljert dekket av de ledende tyske avisene. Den detaljerte gjengivelsen av grusomhetene i avisene gjorde det mulig for allmenheten å distansere seg fra gjerningsmennene. Martin Walser mente at det viktigste ikke var prosessenes strafferettslige resultat, men opplæringen (tysk: Aufklärung) av en befolkning som ellers ikke ville erkjenne det som hadde skjedd. Fordi folk som Heydrich, Himmler eller direktørene i IG Farben ikke satt på tiltalebenken ville historien være glemt så snart avisen fokuserte på andre hendelser. I 1965 uttrykte 57 % ar de var motstandere av ytterligere rettsprosesser mot nazistene (spørsmålet i undersøkelsen gjaldt ikke Auschwitz konkret), i 1958 var tallet 34 %. Motstand mot flere rettssaker var begrunnet i at det skadet Tysklands omdømme internasjonalt, at det var sløsing med ressurser eller at det var bedre å slutte med det. Motstand mot prosessene kan også skyldes ubehaget ved at de fikk den jevne tysker til å føle seg moralsk medskyldig. Samtidig pågikk det i Tyskland en bred debatt om foreldelsesfrist for forbrytelser begått i nazitiden. Devin Pendas skriver at Frankfurt-prosessen til en viss grad tjente pedagogiske formål overfor vesttyskerne som slik skulle bli kjent med holocaust i full offentlighet. Men ifølge Pendas var tysk lovs fokus på overgrep og tortur utført av enkeltpersoner til hinder for en bred offentlig erkjennelse av det systematiske folkemordet.

I 1967-1968 ble den tredje prosessen i Frankfurt gjennomført. Saken ble ført mot to tidligere fanger som hadde vært kapos i Auschwitz.

Majdanek-prosessen i Düsseldorf

Vesttyske myndigheter gjennomførte fra 1975 en egen prosess mot personell fra Majdanek. Sakene ble avholdt i Düsseldorf til 1981. Tidligere hadde en sovjetisk-polsk domstol avholdt en prosess før krigen var over og Polen gjennomført en Majdanek-prosess 1946-1948.

Treblinka-prosessen i Düsseldorf

Vestyske myndigheter gjennomførte fra 1964 en egen prosess mot personell fra Treblinka. Sakene ble avholdt i Düsseldorf. Kurt Franz ble dømt livsvarig fengsel for minst 130 mord og løslatt som gammel da han ble pleietrengende.

Enkeltsaker

Franz Stangl rømte til Brasil via Syria og ble utlevert til Tyskland i 1967 og dømt for 400 000 mord i Treblinka. Simon Wiesenthal uttalte at saken mot Stangl var Vest-Tysklands viktigste straffesak dette århundret, og minst like viktig som saken mot Adolf Eichmann i Jerusalem. I retten fremstilte Stangl seg som en som bare utførte ordrer, og han skjøv i sin fremstilling ansvaret for massemordene over på andre. Han ble dømt til livsvarig fengsel og døde i varetekt før dommen var rettskraftig.

Propagandafilmmakeren Veit Harlan ble etter krigen stilt for retten to ganger for sitt bidrag til naziregimet. Tiltalen omhandlet den grovt antisemittiske Jud Süss og forbrytelser mot menneskeheten. Han ble frikjent av en tysk domstol i Hamburg og dommen ble opprettholdt av den britisk okkupasjonsmyndigheten. Frifinnelsen var kontroversiell blant annet fordi dommeren ved den tyske domstolen, Walter Fritz Tyrolf, selv hadde vært medlem av NSDAP. Tyrolf hadde som dommer for naziregimet dømt folk til døden for småtyveri og for Rassenschande. Leni Riefenstahl ble ikke tiltalt. Harlan var den eneste kunstner som ble stilt for retten og han holdt resten av livet fast ved at han var et hjelpeløst offer for «djevelen» Goebbels' kulturpolitikk.

SS-offiseren Karl Wolff var stabssjef ved SS hovedkontor, adjutant for Himmler og lenge ansett som «nummer 2» i SS. I siste del av krigen var han HSSPF (SS- og politisjef) for Italia og delte der makten med Albert Kesselring. Av de overlevende hadde bare Kaltenbrunner høyere rang innenfor SS. Han unngikk rettssak i Nürnberg (og opptrådte der bare som vitne), trolig fordi han i forhandlinger med Allen Dulles sørget for tysk kapitulasjon i Nord-Italia våren 1945 («Operation Sunrise»). Wolff kjente godt til utryddelsen av jødene i øst blant annet fra inspeksjonsturer sammen med Himmler, noe som kom frem da han vitnet i saken mot Oswald Pohl. Han ble tiltalt i Vest-Tyskland i 1964 etter Eichmann-saken og der kom det frem at han organiserte jernbanetransport til Treblinka. Han ble dømt til 15 års fengsel og slapp ut etter fem.

Murmester og SS-mann Erwin Lambert utformet gasskamrene i Sobibor og Treblinka. Han ble dømt til fire års fengsel for medvirkning til mord på minst 100 000 mennesker i Treblinkaprosessen i 1960-årene. Richard Baer gikk etter krigen i skjul under annet navn, og ble avslørt i 1960 - han døde av hjertestans i vesttysk varetekt.

Viktors Arājs, leder for Arājskommando som tok livet av minst 26 000 sivile i Latvia, ble arrestert i Frankfurt i 1975 og dømt til livsvarig fengsel i 1979 for medvirkning til 13000 drap.

Josef Blösche, soldaten på det kjente bildet fra Warszawagettoen, ble avslørt, dømt og henrettet i DDR i 1969. For DDR var saken mot Blösche en antifascistisk skueprosess. Blösche var en av svært få som ble stilt for retten for deltakelse i dødsskvadronene bak østfronten.

Alfred Filbert

Alfred Filbert ledet Einsatzkommando 9 som massakrerte minst 18 000 jødiske sivile på østfronten. Han gikk tilbake til et vanlig liv etter krigen inntil han ble dømt til livstid i fengsel i 1962. Filbert slapp ut i 1975 av helsegrunner. Filbert ble stilt for retten i Berlin samtidig med Adolf Eichmann i Jerusalem. Filbert hevdet i retten at det var en formildende omstendighet at broren Otto ble internert og døde i Buchenwald som fiende av riket. På grunn av behandlingen av broren mente Alfred Filbert at han egentlig var et offer for naziregimet. Filbert forsvarte seg med at han lå under for skam og frykt da han massakrerte jøder på Østfronten, og mente han burde frikjennes. Han skal ha grått under rettssaken og uttrykt anger over ikke å ha nektet å gjennomføre drapene. Som bevis for sin uskyld hevdet Filbert at han også under krigen var nær nervøst sammenbrudd. Filbert argumenterte også med at han bare gjorde sin plikt og videreformidlet ordre om å drepe jødene.

Han innrømmet å ha vært nazist, men understreket at han var en anstendig mann som hadde gjort sin plikt fordi han var en ivrig patriot. Filbert innrømmet å ha vært en bøddel, men det var med «skjelvende hånd». Filbert mente han var et ordentlig moralsk menneske og denne åpenbare sannheten burde, mente han, være formildende. Rettssaken avdekket at Filbert fortsatt var en antisemitt. Han ble sluppet ut av fengsel i 1975.

De siste sakene

Den tidligere SS-mannen Reinhold Hanning ble i 2016 dømt til 5 års fengsel for medvirkning til drap på 170 000 mennesker. Han bad om unnskyldning for det som hadde skjedd, men erkjente ikke straffeskyld. Dommen ble anket og Hanning døde før ankesaken var gjennomført.

I 2016 ble Oskar Gröning (da 94 år gammel) dømt til fire års fengsel for medvirkning til drap på 300 000 mennesker, de fleste ungarske jøder, i Auschwitz.. For retten var det vesentlig at Gröning hadde vært til stede ved sortering av jøder på perrongen i Auschwitz og dermed hadde medvirket til drapene, istedenfor kun å ha vært bokholder (i tysk presse ble han omtalt som «bokholderen fra Auschwitz»). Dommen skapte rettshistorie ved at også medhjelpere til holocaust ble dømt. Tidligere ble John Demjanjuk dømt, men dommen ble ikke rettskraftig fordi Demjanjuk døde før ankebehandlingen.

Den tidligere SS-mannen Bruno Dey (93 år gammel) ble i 2020 av en domstol i Hamburg dømt to års betinget fengsel for medvirkning til 5232 mord i Stutthof. Dommen avviste Deys påstand om at han ville ha forlatt leiren om det var mulig. Dommen avviste Days påstand om at han ikke visste hva folk døde av leiren og at det foregikk henrettelser. Dey innrømmet at han hadde hørt skrik fra gasskammeret og ba om unnskyldning for det han hadde vært med på. Dey anså seg som uskyldig i tiltalen. Forsvareren la vekt på Deys ubetydelige rolle i leiren. Rettssaken ble gjennomført ved en domstol for ungdomsforbrytere fordi Dey var 17 år da han i 1944 begynte tjeneste i Stutthof. Dey arbeidet som vaktmann blant annet i vakttårnene og medvirket ikke direkte i drapene.Saken mot Dey antas å bli den siste nazi-rettssaken i Tyskland. Til forskjell fra tidligere legger dommen til grunn at vakter som Dey ikke bare ble tvunget inn i systemet, men handlet av fri vilje. Historikeren Stefan Hördler vitnet og fortalte at flere tusen SS-menn etter eget ønske ble overført fra leirtjeneste til fronten, ifølge dommen benyttet ikke Dey denne muligheten og ble i leiren til april 1945. Stutthof var en relativt liten konsentrasjonsleir og ble opprinnelig brukt til internering av polske politikere og intelligentsia. I løpet av 1944 ble den hovedsakelig brukt til internering og drap på jøder overført fra de baltiske landene, fra Auschwitz og fra Ungarn.

Rettsprosesser i andre land

Polen

Til midten av oktober 1945 var 300 nazister dømt og hengt i Polen. I henhold til Moskva-erklæringen av 1. november 1943 ble omtrent 800 mistenkte utlevert til Polen i årene 1945-1949.

Auschwitzprosessen foregikk i Kraków i regi av polske myndigheter og dels mot personer utlevert fra de allierte, blant andre Arthur Liebehenschel som var Rudolf Höß' etterfølger som kommandant. Höß ble dømt og henrettet i 1947 før de andre Auschwitz-sakene. Liebehenschel ble utlevert til Polen og hengt etter Auschwitzprosessen.

Amon Göth ble utlevert til Polen sammen med Höß og stilt for retten ved Polens nasjonale tribunal (Najwyzszy Trybunal Narodowy) i 1946. Bare syv saker ble ført for dette tribunalet før det ble oppløst. Til forskjell fra rettssakene i Sovjetunionen gjorde prosessene i Polen det klart at ofrene var jøder og at det dreide seg om folkemord («holocaust» var ikke et vanlig uttrykk på den tiden) som omfattet både jøder og ikke-jøder. Anklagen mot Göth omfattet drap på «omkring» 8 000 personer (personlig eller ved ordre) samt mishandling av fanger slik at de døde. Påtalemaktens beviser besto blant annet av øyevitner som beskrev Göths egenhendige medvirkning i drap. Retten avviste at Göths virksomhet var militært begrunnet, han ble funnet skyldig på alle punkter og hengt.

I Gdańsk ble det i 1946 og 1947 gjennomført fire prosesser mot SS-menn og vakter i Stutthof konsentrasjonsleir. De var tiltalt for drap på opp til 85 000 personer. Sakene ble ført for en polsk-sovjetisk domstol. Senere ble det gjennomført ytterligere to prosesser i Toruń og Gdańsk. I alt ble 72 SS-menn og 6 kvinnelige vakter dømt.

Jürgen Stroop ble dømt til døden av et amerikansk militærtribunal i Dachau blant annet for drap på over 1000 amerikanske og britiske krigsfanger. Han ble deretter utlevert til Polen, dømt for utslettelsen av Warszawagettoen og andre massedrap, og hengt i Warszawa i 1952. Arthur Greiser forsvarte seg med at han bare fulgte ordre og hevdet at han i sin sjel var i mot det han iverksatte. Greiser ble dømt av en polsk domstol og hengt i 1946 foran 15 000 tilskuere ved det som var den siste offentlige henging i Polen. Jakob Sporrenberg ble dømt av en polsk domstol og hengt i 1952.

Hans Aumeier var stedfortredende kommandant i Auschwitz og på slutten av krigen kommandant for Grini fangeleir. Han ble arrestert og overført til forhør i Storbritannia. Deretter utlevert til Polen der han ble dømt til døden og hengt i 1948. Han viste ingen anger og mente han var syndebukk.

Erich Koch ble dømt til døden av en polsk domstol, dommen ble etter hvert omgjort til livsvarig og han døde i 1986 som den siste gauleiter fra nazitiden.

Sovjetunionen

I Latvia ble omkring 2000 latviere dømt av sovjetiske myndigheter for krigsforbrytelser på tysk side. Etter 1991 har et titalls dømte blitt rehabilitert av det nye regimet. Det var to latviske SS-divisjoner og omkring 100 000 latviere tjenestegjorde i SS eller reservepolitiet. Friedrich Jeckeln ble tatt til fange av Sovjetiske styrker, dømt, og hengt i sentrum av Riga foran flere tusen tilskuere. I rettssaken fortalte vitnene at Jeckeln var en ivrig og målrettet massemorder som gikk mye lenger enn bare å adlyde ordre. Sammen med Hans-Adolf Prützmann og Erich von dem Bach-Zelewski hadde Jeckeln nøkkelroller i gjennomføring av holocaust i de erobrede delene av Sovjetunionen. Jeckeln anså Himmler som den øverste ansvarlige for holocaust, sammen med Göring.

I 1991 begynte Litauen å rehabilitere enkelte litauere dømt som krigsforbrytere (blant annet ved medvirkning til massemord på jøder) av sovjetiske domstoler etter andre verdenskrig. Målet var dels å undergrave legitimiteten til det sovjetiske styret i Litauen etter andre verdenskrig. Etter 1990 oppdaget amerikanske myndigheter flere titalls litauere i USA med bakgrunn som kollaboratører med nazistene. Etter amerikanske lov kunne de ikke straffeforfølges, i stedet ble statsborgerskapet inndratt og de måtte reise tilbake til Litauen. Litauiske myndigheter åpnet sak bare etter internasjonalt press, men det resulterte ikke i domfellelse. Folkemordsmuseet i Vilnius (litauisk: Genocido aukų muziejus, senere endret navn til museet for okkupasjon og frihetskamp) omfatter ofrene for sovjetisk okkupasjon, ikke ofrene for holocaust.

Gustav Lombard ledet drap på 11 000 jøder i Pripjatmyrene, han ble dømt til 25 års fengsel i Sovjetunionen og slapp fri i 1955.

Etter krigen begynte sovjetiske myndigheter igjen med offentlige rettsprosesser. Den første ble avholdt i Smolensk i 1947 der ti lavere tyske offiserer ble stilt for retten, trolig med politiske eller ideologiske motiv. Sovjetiske myndigheter gjennomførte enkelte saker mot nazister til ut i 1960-årene. I alt ble rundt 25 000 tyske og østerrikske borgere stilt for retten i Sovjetunionen de første årene etter krigen.

I 1980-årene inndro USAs høyesterett Feodor Fedorenkos statsborgerskap fordi han hadde unnlatt å opplyse om sin rolle som vakt i Treblinka. Fedorenko ble deportert fra USA til Sovjetunionen i 1984, dømt etter at han erkjente skyld og henrettet i 1987. Fedorenko ble pålagt å forlate USA og fikk muligheten til å reise til et land som ville ta i mot ham. Han hadde fortsatt familie (kone og barn) i Sovjetunionen og hadde besøkt dem flere ganger i 1970-årene. Han reiste i 1984 frivillig til sin første kone på Krim og bodde sammen med henne ett år før han ble arrestert. I Treblinka ledet han en kommando på 200 ukrainere som blant annet drev gassing av fanger. En av hans oppgaver var å hindre personer vei inn i gasskammeret å stikke av. Fedorenko var den første antatte naziforbryter som ble utvist fra USA til Sovjetunionen. Den andre utviste var estiskfødte Karl Linnas som ble dømt til døden av en sovjetisk domstol i Estland for sitt virke i en konsentrasjonsleir i landet. Han hadde utvandret til USA og fikk statsborgerskapet inndratt i 1980-årene. Linnas døde av sykdom på sykehus i Leningrad.

Kharkov-saken

Sovjetiske myndigheter gjennomførte i desember 1943 straffesak mot tre tyske og en sovjetisk borger. De fire ble dømt og straks hengt offentlig midt i byen. Dette var den første saken de allierte førte mot tyskere og prosessen ble lagt opp etter vestlig mønster og med stor offentlig oppmerksomhet. Blant annet laget sovjetiske myndigheter en lang dokumentarfilm om saken og viste den blant annet på kinoene i Moskva. Tilhørerne til rettssaken ble skiftet ut hver dag for å sikre mest mulig oppmerksomhet. Rettssaken ble gjennomført i en stor sal i Kharkovs teater. Et engelskspråklig referat fra rettssaken ble gitt ut i 1944 for det amerikanske og britiske markedet. Utenlandske journalister var til stede siste dag av rettssaken. Kharkov-saken regnes som en skueprosess gjennomført med tanke på publikum. Bazyler og Tuerkheimer skriver at de tiltalte faktisk hadde begått de gjerningene de var tiltalt for og derfor må regnes som skyldige. Etter Roosevelts og Churchills ønske gjennomførte ikke Stalin flere profilerte prosesser mot tyskere av frykt fro at naziregimet ville gjøre det samme med vestlige krigsfanger. Sovjetiske myndigheter gikk da tilbake til sin praksis med hemmelige rettssaker.

Tidligere i 1943 hadde sovjetiske myndigheter avholdt rettssak i Krasnodar mot 11 sovjetisk borgere tiltalt for forræderi. Den sovjetiske hæren hadde også gjennomført en del summariske militære rettsprosesser (fulgt av umiddelbar henrettelse) mot tyske krigsfanger. Tiltalen i Kharkov-saken gjaldt drap på sivile i Kharkov hvorav nesten alle jøder og var i praksis en sak om holocaust. Ofrene ble i Kharkov-saken definert som «fredelige sovjetiske borgere» snarere enn som jøder drept som ledd i omfattende folkemord. Rettssaken ble ført etter at Kharkov var endelig befridd fra den tyske okkupanten i Det fjerde slaget om Kharkov. Holocaust i Kharkov begynte 15. desember 1941 etter at tyske styrker erobret byen i oktober 1941. Rundt 16 000 jøder ble massakrert og dumpet i ravinen Drobitskij Jar. De tre tyske tiltalte var lavere offiserer (en kaptein, en SS-fenrik, og en korporal) og var trolig valgt ut for å representere ulike deler av den tyske okkupasjonsmakten (Abwehr, SD og det hemmelige militærpolitiet). De tiltalte fortalte at den tyske overkommandoen oppfordret til overgrep mot sivile og dekorerte soldater som utførte ordren om å utrydde sovjetiske borgere. De fortalte blant annet om bruk av gassvogner. Forsvaret la til grunn at soldatene bare utførte ordrer (og ordrenekt ville føre til krigsrett) og at naziregimet og ledere høyere opp var de egentlige ansvarlige.

Tsjekkoslovakia

Republikken Slovakias ledere Vojtech Tuka og Josef Tiso ble dømt til døden og henrettet i Tsjekkoslovakia i 1946. Rettssakene ble ansett som et internt anliggende i Tsjekkoslovakia og ikke som en del av det internasjonale rettsoppgjøret. Saken mot Tiso inngikk i en intens maktkamp i Tsjekkoslovakia etter krigen. Dommen mot Tiso ble av en del betraktet som en tsjekkisk eller kommunistisk hevn. Nasjonalister i Slovakia forsøkte å sabotere rettsoppgjøret mot lederne i Republikken Slovakia.

Kurt Daluege, sjef for Ordnungspolizei til 1942, ble utlevert til Tsjekkoslovakia og dømt og henrettet der for sine forbrytelser i landet. Hermann Höfle, HSSPF i Slovakia, ble dømt og hengt sammen med ambassadør Hanns Ludin i Bratislava. Karl Hermann Frank styrte protektoratet sammen med Daluege. Han ble dømt og i mai 1946 hengt offentlig i Praha med flere tusen tilskuere. Wilhelm Frick var riksprotektor etter Heydrichs død og formelt Franks overordnete.

Dieter Wisliceny ble utlevert til Tsjekkoslovakia, dømt til døden for massemord og hengt i Bratislava 4. mai 1948. Han hadde også medvirket til holocaust i Ungarn og i Hellas. Wisliceny medvirket som vitne i Nürnberg og dette vitnemålet ble senere en vesentlig del av saken mot Adolf Eichmann i 1961. Israelske agenter i Hagana forhørte Wisliceny på cellen i Bratislava om Eichmann og Wisliceny sa blant annet: «Hvorfor skal jeg henges alene? Eichmann burde henge ved siden av meg.» Wisliceny skrev i et brev før han ble hengt: «Jeg er overbevist om at Eichmann er i live og holder seg skjult i Østerrike.»

Østerrike

SS-Hauptsturmführer Siegfried Seidl var blant annet kommandant for Theresienstadt. I Ungarn medvirket han som rådgiver ved internering og deportering av jøder flere steder. Han ble arrestert, dømt og henrettet i Østerrike i 1946. SS-Hauptsturmführer Franz Novak unngikk rettsforfølgelse i 15 år. I 1972 ble Novak i Wien dømt til syv års fengsel etter en serie rettssaker som begynte i 1964.

Ernst Lerch, Odilo Globocniks assistent i Lublin, flyktet fra alliert fangenskap og levde deretter som en fri mann til 1972 da han ble stilt for retten blant annet etter påtrykk fra Simon Wiesenthal. Etter to dager i retten frafalt den østerrikske påtalemakten tiltalen av uklare grunner. Mossad planla å drepe Lerch i 1980-årene.

I 1972 gjennomførte østerriksk rettsvesen i Wien en Auschwitz-prosess som prosessen i Frankfurt. Bare to personer ble stilt for retten. De to hadde vært arkitekter for SS og hadde hatt ansvar for utforming og oppføring av gasskammeret i Birkenau. De ble frikjent uten at saken fikk særlig oppmerksomhet i Østerrike.

Jugoslavia

Wilhelm Fuchs og August Meyszner, SS-ledere i Sovjetunionen og Jugoslavia, ble utlevert til Jugoslavia, dømt og hengt i Beograd - holocaust spilte en liten rolle i rettssaken. Erwin Rösener, HSSPF for alpeområdet, ble hengt i Ljubljana i august 1946. Gestapo-enheter innenfor Meyszners ansvarsområde drepte blant annet 8000 jødiske kvinner og barn i Sajmište konsentrasjonsleir. Meyszner omtales som en av de mest blodtørstige lederne i naziregimet. Meyszner var østerriker og begynte karrieren som offiser i Østerrike-Ungarn. Meyszner var involvert i oppstanden som i 1934 ledet til drapet på Engelbert Dollfuß og flyktet deretter til Tyskland hvor han begynte i politiet.

I henhold til våpenhvileavtalen utleverte Ungarn flere ledende offiserer til Jugoslavia siktet for massakrer på serbere og jøder i Bačka. Generalene Ferenc Szombathelyi og Ferenc Feketehalmy-Czeydner ble dømt av ungarsk domstol før de ble utlevert til Jugoslavia hvor de ble dømt og hengt. Generalmajor József Grassy og kaptein Márton Zöldi ble i Ungarn dømt til døden (blant annet for aktiv medvirkning til holocaust i 1944) og utlevert til Jugoslavia hvor de ble dømt og hengt.

Italia

Italia hadde et begrenset rettsoppgjør etter krigen og ikke noe som i Nürnbergprosessene. For de fleste italiere overskygger den tyske okkupasjonen 1943-1945 de foregående årene med fasciststyre. De tyske okkupantene fremsto som de egentlige gjerningspersonene og italiensk medvirkning til holocaust ble nedtonet i offentligheten. Italienske myndigheter avslo å utlevere mistenkte krigsforbrytere til Albania, Hellas, Jugoslavia og Libya, og trenerte rettsoppgjør på ubestemt tid. Pietro Badoglio var oppført som en av de ledende krigsforbryterne hos de allierte inntil han signerte våpenhvile i 1943. Italia var tilbakeholden med rettsoppgjør mot tyske krigsforbrytere.

Ungarn

Rettsoppgjøret mot hovedmennene for jødeutryddelsen i Ungarn begynte 29. oktober 1945. László Bárdossy, statsminister 1941-1942, ble dømt til døden og henrettet ved skyting 10. januar 1946. Béla Imrédy ble dømt blant annet for antijødiske tiltak i årene 1938–1939 og tjeneste for Sztojays regjering, han ble henrettet i februar 1946. László Ferenczy ble stilt for retten og ble hengt 31. mars 1946. Gábor Vajna, innenriksminister 1944–1945, ble dømt og hengt 12. mars 1946, sammen med Szálasi.

Ferenc Szálasi ble dømt av en folkedomstol i Budapest og henrettet 12. mars 1946. Szálasi ble dømt for forbrytelsen mot jødene, særlig i Budapest, og politisk-militært virke som nesten la landet i ruiner.

Sztójay ble dømt til døden av en folkedomstol og henrettet 22. august 1946. László Baky og László Endre ble hengt 29. mars 1946, etter å ha blitt dømt av en folkedomstol 2. januar. Tibor Ferenc, rettens formann, uttalte at de utførte instruksene fra Adolf Eichmann entusiastisk. Tibor Ferenc vitnet senere under saken mot Eichmann i Jerusalem. Andor Jaross ble henrettet ved skyting 14. april 1946. Baky, Jaross og Endre ble dømt for aksjonen mot jødene, samt for samarbeid med SS om å undergrave Ungarns interesser.

Otto Winkelmann vitnet blant annet i saken mot Szálasi og Béla Imrédy, men ble ikke selv tiltalt. Horthy var krigsfange hos amerikanske styrker i Tyskland etter krigen. Jugoslavia forlangte Horthy utlevert for massakrer utført av den ungarske hæren i Bačka, det nordlige Jugoslavia. Regjeringen i Ungarn viste lite interesse for å få Horthy hjem og trakk tilbake utleveringskravet. Stalin viste en viss sympati med Horthy og hadde vært forberedt på samarbeid med ham. USA avviste utlevering til Jugoslavia og løslot Horthy som levde resten av livet som fri mann i Portugal. Flere hundre mistenkte krigsforbrytere ble utlevert fra de allierte i Tyskland til Ungarn.

Romania

Jødene i det rumenske kjerneområdet (Regat og Vallakia) samt det sørlige Transilvania ble i hovedsak ikke rørt under holocaust. Ion Antonescu ble etter krigen stilt for retten, dømt for krigsforbrytelser og høyforræderi, og henrettet. Forskere betrakter ham som en krigsforbryter med ansvar for folkemord, mens blant en god del rumenere anser ham som en helt og modig patriot som vernet om landets suverenitet.

I Romania ble det på samme måte som i Ungarn gjennomført rettssaker i folkedomstoler. I Cluj (som var okkupert av Ungarn under krigen) ble det avholdt to masserettssaker. I den første var 63 personer tiltalt for overgrep mot rumenere og jøder under den ungarske innmarsjen i september 1940. Utryddelsen av jødene i det nordlige Transilvania (gjennomført av ungarske myndigheter som hadde okkupert området) var tema for den andre saken med 185 tiltalte fra statsadministrasjonen, militæret og politi/gendarmeri samt representanter for lokale myndigheter. I alt ble 25 personer dømt til døden (ingen dødsdommer ble fullbyrdet) og et større antall til livstid i fengsel. Mange ble dømt in absentia, inkludert oberst Tibor Paksy-Kiss, noen av disse ble senere stilt for retten i Ungarn. Mange personer i fengsel ble sluppet fri etter at Romania ble et kommunistregime etter sovjetisk mønster i 1948, inkludert en del fascister dømt til livstid for medvirkning til holocaust.

Frankrike

I Frankrike ble 2345 personer dømt etter krigen, hvorav 1314 in absentia, det er ikke oppgitt hvor mange av disse som var relatert til gjennomføring av holocaust. De franske prosessene handlet i hovedsakelig om drap på franske borgere og om dokumentasjon av motstand mot den tyske okkupasjonen. Franske myndigheter motsatte seg mer enn USA og Storbritannia løslatelse av dømte tyske krigsforbrytere. I 1958 var bare en håndfull tyske igjen i franske fengsler. Carl-Albrecht Oberg og Helmut Knochen ble i 1958 dømt til døden av en fransk domstol. Oberg var HSSPF for Frankrike og Knochen var sjef for Sicherheitspolizei og Sicherheitsdienst. De to var ansvarlige for deportasjon av omkring 80 000 personer, hovedsakelig jødiske. Straffen ble etter kort tid redusert og de ble benådet av Charles de Gaulle i 1963.

Pierre Laval ble først og fremst dømt for samarbeid med okkupasjonsmakten, og i mindre grad for medvirkning til holocaust. Laval hadde forsynt tysk krigsindustri med 640 000 arbeidere og deporterte ikke-franske jøder.

Frankrike fikk Klaus Barbie utlevert fra Bolivia i 1983 og stilte ham for retten for deportasjon av over 800 jøder. Saken mot Barbie satte Frankrikes samarbeid med nazistene på dagsorden. Barbie-saken ble i 1980-1990-årene fulgt av profilerte saker mot nazister og kollaboratører, blant annet Paul Touvier og Maurice Papon. Papon ble i 1998 dømt til 10 år i fengsel for delaktighet i utryddelsen av franske jøder under andre verdenskrig i det som hadde vært den lengste rettsprosessen i Frankrike etter krigen. Tiltalen gjaldt forbrytelser mot menneskeheten ved at han medvirket til deportasjoner til utryddelsesleirene. Han begynte soning av straffen i oktober 1999 og ble løslatt før tiden på grunn av alder og sviktende helse. Etter krigen gjorde han karriere i statsapparatet under Charles de Gaulle og ble en mektig politimester og politiker. I 1961 var han ansvarlig leder for voldelig behandling av demonstranter i Paris, massakren i Paris i 1961.

Nederland

Karl Eberhard Schöngarth ble i 1946 dømt og hengt i Hameln for å ha henrettet en amerikansk fallskjermsoldat i Nederland. Schöngarth ble ikke dømt for massakrene i Galicja, deltakelse i Wannsee-konferansen eller medvirkning til holocaust i Nederland.

Norge

I det norske rettsoppgjøret etter krigens slutt var Vidkun Quisling den eneste nordmann som ble tiltalt for medvirkning til drap. Oppgjøret omhandlet bare hendelser i Norge og for eksempel frontkjempernes handlinger i andre land ble ikke berørt. Andre ble tiltalt bare for medvirkning til deportasjonene. Wilhelm Wagner var den eneste som ble funnet skyldig i forsettlig medvirkning til drap. De norske jødene ble internert og arrestert av norsk politi og ingen norske politifolk ble dømt for dette. Knut Rød i statspolitiet var ansvarlig for aksjonen mot jødene i Oslo og Aker. I saken mot Rød var det ikke tvil om de fakta han var tiltalt for. Han ble frifunnet basert på en samlet vurdering av Røds innsats, fordi han, samtidig som han var i statspolitiet, også hjalp motstandsbevegelsen. Hellmuth Reinhard, Gestapo-sjef i Norge, ble i 1960-årene av en tysk domstol funnet skyldig i deportasjonene fra Norge, men punktet var foreldet etter tysk strafferett. Heinz Roch tok sitt eget liv i Trondheim 10. mai 1945.

Israel

Fra 1950 gjennomførte Israel straffesaker mot antatte kollaboratører i konsentrasjonsleirene, i de såkalte kapo-rettssakene. I alt 40 saker ble gjennomført og med ett unntak var ingen tiltalte nazister, knapt halvparten endte med frifinnelse. Det juridiske grunnlaget for disse sakene var en egen straffelov («loven om nazister og nazikollaboratøre») vedtatt i 1950. Loven omhandlet blant annet forbrytelser mot det jødiske folk (denne bestemmelsen var nokså lik folkemordkonvensjonen), forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Adolf Eichmann ble i 1962 dømt og henrettet i henhold til denne loven.

Adolf Eichmann

Adolf Eichmann ble kidnappet fra sitt skjulested i Argentina og stilt for retten i Israel i 1961. Eichmann ble dømt til døden og hengt i Israel i 1962 etter å ha holdt seg skjult i blant annet Argentina siden krigen. Rettssaken ble en internasjonal begivenhet og ofrene for nazistenes utryddelsespolitikk var i sentrum i rettssalen. Dette var en av de mest profilerte sakene med spesiell vekt på holocaust i tiltalen og holocaust i Ungarn var viktig i bevisførselen mot Eichmann. Eichmann fremstilte seg selv som en lydig byråkrat som bare fulgte ordre.

Enkeltsaker

Imre Finta

Imre Finta ble stilt for retten i Canada (dit han hadde utvandret og blitt statsborger i 1950-årene) i 1987. Han var tiltalt for tyveri, ulovlig internering, kidnapping og drap i forbindelse med deportering av 8617 jøder fra Szeged der han var kommandant for gendarmeriet. Interneringen av jødene på et industriområde og deporteringen skjedde under Fintas kommando i 1944. Fintas medvirkning til holocaust i Ungarn ble gjort offentlig kjent av Canadian Holocaust Remembrance Association og fjernsynskanalen CTV (som viste en dokumentar om Fintas virke under krigen), hvorpå Finta i 1983 saksøkte dem for ærekrenkelser. CTV la frem omfattende dokumentasjon fra øyenvitner i Ungarn og fra overlevende i Østerrike og Israel, hvorpå Finta trakk tilbake søksmålet. I straffesaken ble Finta frikjent i to lavere domstoler og av Canadas høyesterett. Dette var første gangen noen ble tiltalt etter Canadas nye krigsforbryterlover innført i 1987 og Finta ble et symbol på Canadas rettslige håndtering av antatte krigsforbrytere. Høyesterett uttalte i dommen at det var grunnlovsstridig å bruke Canadas strafferett mot Finta. Finta ble opprinnelig dømt in absentia av en ungarsk domstol i 1948. I Canada ble han frikjent fordi han fulgte ordre. Finta døde i 2003 uten å bli straffet for sin medvirkning. Randolph L. Braham vitnet i saken mot Finta.

USA

USA avsto fra å rettsforfølge antatte krigsforbrytere innenlands basert på lover innført etter krigen (ex post facto). Istedet ble antatte krigsforbrytere fratatt statsborgerskap og utvist, det gjaldt for eksempel Feodor Fedorenko som ble deporert til Sovjetunionen hvor han ble dømt og henrettet i 1987. Noen krigsforbrytere ble værende og skjermet av amerikanske myndigheter.

USA tok i mot omkring 400 000 displaced persons fra Europa frem til 1952. Amerikanske immigrasjonsmyndigheter hadde ikke kapasitet til å grundig bakgrunnssjekk av alle og anslagsvis 10 000 antatt krigsforbrytere kom seg inn i USA på den måten. Personer som hadde oppnådd statsborgerskap på falske premisser kunne få dette inndratt og deportert. Uønskede utlendinger kan ganske enkelt deporteres, mens landets egne statsborgere kan utleveres for rettsforfølgelse i et annet land på dette landets forespørsel. Justisdepartementet opprettet i 1979 en egen etat, Office of Special Investigations, for å etterforske mulige krigsforbrytere med opphold i USA.

Vurderinger og betydning for ettertiden

Hovedprosessen i Nürnberg er en rettshistorisk viktig hendelse og har blitt nøye studert, trolig den mest studerte rettsprosess i historien. Hovedprosessen er gransket mest fra vestlig perspektiv og mindre fra sovjetisk perspektiv. De etterfølgende prosessene i Nürnberg er mindre utforsket.

Hovedprosessen har blitt symbolet på rettsoppgjøret mot nazismen. Den britiske historikeren Donald Bloxham mener at rettssakene i Nürnberg i lang tid ga verden et forvrengt bilde av utryddelsen av Europas jøder. Av juridiske grunner ble den historisk nye tiltalen «forbrytelser mot menneskeheten» pakket inn i tradisjonelle tiltalepunkter om krigsforbrytelser og forbrytelser mot freden. Bloxham mener at holocaust på denne måten ble et underordnet punkt og bare en av flere forbrytelser begått av nazistene. I stedet for å konfrontere tyskerne med holocaust, begravde Nürnberg folkemordet «i krigens ruiner», ifølge Bloxham. Bloxham mener derfor at Nürnbergprosessen ikke var tilstrekkelig pedagogisk når det gjaldt holocaust som var nazistenes største forbrytelse.

I de etterfølgende prosessene ble dokumentasjon av folkemordet fragmentert slik at forskerne tross den omfattende dokumentasjonen brukte lang tid på å sette det samme til et hele. Den britiske okkupasjonsmakten vegret seg mot å gjennomføre prosesser som kunne støtte jødiske krav om en stat i Palestina. Jødene var en minoritet i alle europeiske land og jødenes skjebne var ikke sentral i noen lands historie som seg selv under krigen. Den amerikanske rettsteoretikeren Lawrence Douglas mener at aktor i Nürnberg forsøkte å legge vekt på holocaust så langt som mulig uten å undergrave saken blant annet brukte de annenhånds vitner (engelsk: hearsay) om nazistenes forbrytelser i øst. Douglas mener at saken mot Eichmann kan kritiseres på flere punkter (han ble kidnappet, han ble prøvd i henhold til israelsk lov 1950 (som ble brukt tilbakevirkende), og aktor førte vitner som ikke hadde noe direkte med Eichmanns forbrytelser å gjøre), men mener at det ikke var en skueprosess fordi bevisene mot Eichmann var rikelige (blant annet hans ansvar for holocaust i Ungarn).

Fremfor alt måtte tyskerne gjøre opp med sin fortid, og graden dette kunne gjøres gjennom rettssaker var begrenset. Hvis israelerne var villig til å vri på loven for å nå en mer fullstendig sannhet, var vest-tyskerne villige til å påvirke sannheten i lovens interesse. Forbundsrepublikken, delvis grunnet dens ambivalens overfor Nürnberg, erklærte rettssaker etter ex post facto lover [lover med tilbakevirkende kraft] å være mot konstitusjonen.

De tiltalte i Nürnberg avviste tribunalets legitimitet og mente det var seierherrenes justis. Forskning av blant andre Richard Overy har vist at de tiltalte tidlig begynte å forberede og tilpasse sin beretning både for å unnslippe dødsstraff og for å sikre sitt eget ettermæle. Notatene fra Leon Goldensohns psykiatriske vurdering dokumenterte også hvordan de tiltalte korrumperte historiske fakta: De tiltalte mente det var Versaillestraktaten som hadde skyld i krigen. Norman Goda, amerikansk historiker og holocaustekspert, fremholder at en slik rettssak ikke er en fullverdig historiefaglig redegjørelse for hendelsene blant annet på grunn av tidspress og at rettsprosessen har andre spilleregler enn forskningen. Goda skriver også at Israel i saken mot Eichmann lot sannhet gå foran lov, mens Tyskland forvrengte sannheten av hensyn til loven. I saken mot John Demjanjuk ble han plassert i Treblinka i stedet for Sobibor fordi saken i stor grad var basert på øyenvitner. I Legeprosessen ble de medisinsk forsøkene og avliving av pasienter vinklet som et ledd i krigsinnsatsen i stedet for som et ledd i folkemordet. Karl Brandt og andre tiltalte mente forsøkspersonene var frivillige eller dødsdømte og at forsøkene dermed kunne begrunnes med den medisinske kunnskapen de frembragte.

Se også

• Nürnbergprinsippene

Noter

Referanser

Litteratur

• Bergfald, Odd (1967). Hellmuth Reinhard: soldat eller morder?. Oslo: Schibsted. 
• Braham, Randolph L. (2000). The Politics of Genocide: The Holocaust in Hungary. Detroit: Wayne State University Press. ISBN 0814326919. 
• Bruland, Bjarte (2008). Det norske Holocaust. HL-senteret. ISBN 9788299750394. 
• Harper, Christopher S. (2012). Rettsoppgjørets behandling av deportasjonen av jødene fra Norge under krigen 1940-1945 (PDF). HL-senteret. ISBN 978-82-92988-36-7. Arkivert fra originalen (PDF) 22. juni 2015. Besøkt 24. februar 2020. 
• Reynolds, Quentin (1961). Adolf Eichmann. Oslo: Cappelen.